Cecilie Staudes blogg

Jeg har flyttet bloggen min

2011-06-19T14:18:00.000-07:00

Fra dags dato er bloggen min flyttet over til nytt domene.
Heretter finner du meg her:

http://ceciliestaude.no/

Vi sees!

En uke utenom det vanlige!

2011-06-12T22:55:00.000-07:00

Denne uken har ikke vært som alle andre. Heldigvis kan man kanskje si. Det blir jo så forbasket kjedelig, hvis hver eneste dag og hver eneste uke blir prikk lik. Det startet med jentetur. Til Dubrovnick. Min snart 80 år gamle mor inviterte jentene sine; Tone, Vår og jeg - til Kroatia, en langhelg. Skikkelig kosetur, vellykket fra begynnelse til slutt.Vin til lunsj, vin til middag, båttur til, og bading fra, klippene på Lokrum. Og ikke minst latter og dansing i gatene - til gamle låter som min gamle mor både kjente og likte. Det var hyggelig å se.
Vel hjemme. Det første som møtte meg var syvåringen som gråtende fortalte meg at dagens kinotur til Asker med klassen ikke var blitt noe av. Over 80 førsteklassinger ved Jansløkka skole hadde gledet seg til å se Rio 3D på Asker kino. Gleden ble imidlertid kortvarig. Elevene ble møtt av en stengt dør og måtte returnere til skolen uten å ha sett film. Som mamma og fagansvarlig for kurset i mediehåndtering her på BI reagerer jeg på slikt. Kinosjef Espen Pedersen skylder på menneskelig svikt og vil kompensere ved å invitere førsteklassingene til en gratis forestilling med gratis popcorn og 3D-briller. Til høsten. Her er jeg enig med Nils Apeland, som forøvrig har fått topprating som foreleser i mediehåndteringskurset mitt her på BI dette semesteret. På Twitter uttalte han i sakens anledning at ledere som dummer seg ut må slutte å si "Vi legger oss helt flate!". De må gjøre det.

Det store på SoMe-fronten denne uken var Anthony Weiners twittervaner som rammet ham som et hammerslag etter at han måtte innrømme at bildet av den struttende underbuksen var av ham. Meningen var å sende bildet til en spesiell kvinne, ikke å legge den ut på den åpne feeden. Den falske profilen til @jensstoltenberg florerte også som sak i nyhetsbildet. En bruker på Twitter kalte seg nemlig det samme; @jensstoltenberg, ved at brukeren byttet ut bokstaven L med stor i, slik at det ser ut som om det er Jens Stoltenberg som kommenterer på andres Twitter-profiler.

Og en av dem som lot seg lure var TobakksAndresen, eller Ferd-direktøren som han nå omtales som, Johan H. Andresen. Det synes media var gøy. Tre telefoner fikk jeg - på en og samme dag. Fra ulike redaksjoner i NRK. De ville ha meg på direkten, både på TV og radio. Nesten mer enn en helt vanlig foreleser kan bære. Om jeg var nervøs ? Ja, er ikke så vant med å være på direkten, men lærer for hver gang.

Innledningsspørsmålet var: Er det lett og lure og lett å bli lurt? Tja, hva svarer man på slikt? Det første jeg svarte at den slags bruk av Twitter og andre sosiale medier vi har sett eksempler på de siste ukene bekrefter igjen at oppmerksomheten rundt et nytt medielandskap er i ferd med å endre seg. Fra et nærmest ensidig fokus på årsaker til sosiale mediers popularitet, til at det stadig oftere settes søkelys på andre og mer negative implikasjoner. "Var bare" er en innvending som ofte går igjen i denne type saker. Avsender insisterer på en harmløshet det er vanskelig å forsvare. Uttalelsen bekrefter også at normer for nettkommunikasjon er svakt utviklet og at mange unnlater å ta inn over seg at de skriver om levende, sårbare mennesker. Noen ganger kan faktisk ytringer i sosiale medier ha større krenkende kraft enn i andre media – nettopp fordi avsenderen er så tydelig definert.

I min søken etter gode eksempler om falske profiler, spurte jeg mine venner på Twitter om hjelp. Og igjen blir jeg overveldet av responsen. @janbarstad gjorde meg oppmerksom på en interessant artikkel fra mars i år om at det amerikanske forsvaret planlegger å manipulere islamsk ekstremisme gjennom opprettelse av falske identiteter i sosiale medier. Motivet skal være å "... sikre at troverdige stemmer i regionen blir hørt." Også fra @alftore fikk jeg nyttige innspill, om
danske politikere som kjemper om kontrollen på Facebook. Særlig Venstre og Socialdemokraterne opplever ofte at innlegg må slettes og brukere blokkeres, fordi enkelte ikke overholder god debattmoral. En bruker har opprettet 130 falske profiler på Facebook. Målet er å få byttet ut regjeringen. Om han klarer det, gjenstår å se.

Og sist men ikke minst hadde jeg bursdag denne uken. Ikke rundt tall, ingen gedigen feiring, men rørt og glad over alle som sendte meg hyggelige meldinger. Det satt jeg stor pris på, tusen takk !

Folkets favoritter i sosiale medier

2011-05-30T22:55:00.000-07:00

I forrige uke skrev jeg blogginnlegg der jeg lurte på hvem leserne synes er de mest kunnskapsrike innen sosiale medier i Norge. Oppfordring kom fra studentene mine, som til tross for at kurset de har hatt i faget dette semesteret er over, fortsatt vil lære mer. Jeg har aldri før skrevet et blogginnlegg med så mange sidehenvisninger. I skrivende stund har 1041 personer vært inne på saken. Mange er nok kanskje mest nysgjerrige på om eget navn har havnet på den såkalte shortlisten, men uansett; interessen for å identifisere nøkkelpersoner innen sosiale medier i Norge er utvilsomt stor. Og en ting er sikkert, listen blir lenger enn fem navn. Og hvem som er "mest ekspert", "mindre god", "dårligst", er iallefall ikke jeg alene i posisjon til å mene noe om. Derfor vil jeg heller sette i system hvem leserne oppfatter som verdifulle for studentene mine å følge med på,. Mine egen favoritter, og vi som foreleser i sosiale medier her på BI, inkluderer jeg også - i all beskjedenhet.

Vi som foreleser i sosiale medier på BI:

Jørgen Helland, @jorgenhelland, Rådgiver i Halogen. Redaktør for bloggen Kjøkkenfesten. Magnus, Finset Sørdal ,@magnusfs, markedsdirektør Medicus. Tarjei A. Heggernes, @tarjeiah. Høgskolelektor ved Høgskolen i Bergen; Blogg, Facebook
Bente Kalsnes, @benteka , kommunikasjonsrådgiver i Origo: Blogg, Facebook, Slideshare. Jannicke Husevåg, @husevag, jobber med digital kommunikajson i HK reklamebyrå:Slideshare, Cecilie Staude, @ceciliestaude, Høyskolelektor Handelshøyskolen BI: Blogg. Ragnhild Olsen, @ragnhildo, er høyskolelektor på BI. Øyvind Kvalsnes, @okvalsnes er førsteamanuensis på BI: Blogg, Mona Solvoll, førsteamanuensis handelshøyskolen BI.

Andre akademiske ressurser:

Arne Krokan: @arnek, er professor i "teknologi, kommunikasjon, organisasjon og
samfunn" ved NTNU Institutt for sosiologi og statsvitenskap; Blogg, Facebook, Slideshare, Petter Bae Brandtzæg, @PetterBB er forsker og Ph. D-stipendiat, SINTEF og Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo; Blogg, Slideshare, Marika Lûders, forsker SINTEF,@marika75,; Blogg, Slideshare, Bernhard Enjolras,@samfunnsforsker, forskningsleder ved Institutt for Samfunnsforskning; Blogg. Jill Retteberg Walker, @jilltxt, er professor ved Universitetet i Bergen; Blogg. Lene Pettersen, @leneJPB er Phd-stipendiat innen sosiale medier på Handelshøyskolen BI.

Andre kunnskapsrike personer verdt å følge med på:

Hans-Petter Nygård-Hansen, @hpnhansen er mobil teknologimisjonær i Cisco: Blogg, Facebook. Øyvind Solstad, @osol, er kommunikasjons-rådgiver i Carat; Blogg, Facebook. Beate Sørum, @beatesorum en blid trønderjente som jobber i Kreftforeningen med fundraising og digital kommunikasjon;Blogg.Thomas Moen, @thomasmoen, er kommunikasjonsrådgiver i Creo.Skriver bok; Blogg, Facebook. Ingeborg Volan @ingeborgv er research manager i Isobar: Slideshare
Sigve Kommedal @sigvekommedal er kursholder og rådgiver i blogging og sosiale medier: Blogg, Facebook. @marteklouman, Internett- og markedsansvarlig for Lille Vinkel Sko
.
Theodor Marinius, @skipet, er kommunikasjonsrådgiver i Creuna: Blogg. Erik Eskedal, @eskedal er Digital Communication Manager i Visma, Blogg. Espen Grimmert, @grimmert er gründer av Klokere.no, forfatter og foredragsholder; Facebook. Anders Brenna, @abrenna er daglig leder i Gravemaskinen.no, Blogg, Facebook. Eirik Solheim, @eirikso, er strategisk rådgiver i NRK Beta; Blogg. Henriette Hedløv, @henriettehedlov, er rådgiver i Halogen; Blogg, Facebook, Morten Myrstad, @myrstad, er selvstendig kommunikasjons-rådgiver og skribent; Om Morten. Karl Phillip Lund, @philiplund, er rådgiver i Shortcut; Blogg. Thomas Tangen, @tomastangen er kommunikasjonsrådgiver i Isobar: Blogg. Ida Aalen, @idaaa, jobber som konsulent i Netlife Research: Blogg. Gutta som skriver på Kuttisme.no lærer jeg også mye i fra.

Personer i offentlig sektor det er mye å lære av:

Pål Hivand, @PaHivand, er kommunikasjonsrådgiver for Bærum Kommune; Blogg, Facebook. Lars Ø. Gillund, @larsgillund, er kommunikasjonssjef i Kongsvinger Kommune, Blogg, Facebook
Alf Tore Meling, @alftore er frilans kommunikasjonsrådgiver, foredragsholder og fagblogger. Blogg, Facebook.

Det er helt sikkert navn som mangler på oversikten. I så fall ber jeg dere si i fra, slik at listen er mest mulig relevant når vi starter opp med nytt kurs neste semester. Tanken er at jeg til neste gang skal lage en tilsvarende oversikt over internasjonale miljøer jeg selv lærer mye av å følge med på. Det være seg enkeltpersoner, bedrifter og ikke minst internasjonale akademiske miljøer med fokus på sosiale medier. Vil gjerne ha innspill fra dere her også. På forhånd tusen takk!

Hvilke fem er i front innen sosiale medier i Norge ?

2011-05-21T23:23:00.000-07:00

I tillegg til deg, hvilke fem andre vi bør følge på blogg og/eller Twitter dersom vi ønsker å holde oss oppdatert innen sosiale medier fremover?

Det var spørsmålet jeg fikk fra en av studentene mine i helgen. Henvendelsen kom fra dem som har tatt kurset mitt i sosiale medier dette semesteret. Fordi de er blitt oppfordret, ja nærmest pålagt, å fortsatt følge med, Dette til tross for at kurset er avsluttet. Og hvorfor? Jo fordi et 45-timers kurs ikke er nok for å påberope seg å være utlært, være ekspert ! Det er nok et godt utgangspunkt, men vi trenger utvilsomt å lære mer om hvilke mekanismer sosiale medier setter i gang, og hvordan disse til syvende og sist påvirker holdninger og atferd, og dermed også konkurransen i markedene. I så måte blir kontinuerlig utvikling av kunnskap og innsikt om sosiale medier svært viktig, for studenter som for andre.

Så det å følge med på forskning, følge "sosialemedier-eksperter", identifisere gode og praktiske eksempler, systematisere brukererfaringer etc. er gode råd. Kun med ny innsikt kan vi i fortsettelsen, med større sikkerhet, identifisere hvordan bedrifter skal forholde seg til sosiale medier, hvilken rolle de kan spille i forbindelse med lansering av nye produkter og tjenester og hvordan virksomheter selv skal kommunisere.

Først og fremst blir jeg glad - fordi studentene inkluderer meg i den poolen, tilsynelatende fordi de føler jeg har noe å bidra med. Det setter jeg utrolig stor pris på. Mest fordi jeg jobber vettet av meg for å levere kvalitet i klasserommet. Og det koster både tid og krefter. Samtidig viser de meg tillitt når de ber meg tipse om andre med ekspertise som det er verdt å følge med på.

Og oppgaven tar jeg på alvor. Er opptatt av å identifisere ekspertene som både har den nødvendige praktiske kunnskapen samtidig som de bidrar til at vi i mindre grad baserer tanker, ideer og konsepter på erfaringer fra de samme type casestudier, ofte også internasjonale suksesshistorier, som i mindre grad samsvarer med markedet her hjemme.

Jeg har utvilsomt mine favoritter allerede, personer jeg følger på blogger og Twitter som bidrar med ny innsikt hver eneste dag. Norske så vel som internasjonale.Takket være disse har jeg med meg innspill inn i klasserommet hver eneste uke. Input som gjør at studentene opplever meg mer relevant, mer oppdatert og at jeg har noe i tillegg - som ikke kan leses mellom to permer på pensum. Det mener jeg er avgjørende innen et fagfelt der det skjer så mye, så raskt. Faktisk mener jeg det er helt avgjørende for om vi som utdanner fremtidens ledere oppleves sannferdige. Det samme gjelder i foredrag, senest fredag da jeg var så heldig å få snake om sosiale medier for de ansatte i Ernst & Young. Det vær gøy! Innspillene gjorde at foredraget ble mer skreddersydd enn det som hadde vært mulig uten bruk av Twitter i informasjonsinnsamlingen. Så tusen takk til dere som alltid bidrar (-: .

Så hvem er de mest kunnskapsrike innen sosiale medier i Norge? Noen som føler seg kallet eller har innspill ? Vil gjerne høre hvem dere mener bør havne på shortlisten jeg skal anbefale nåværnde og fremtidige studenter. Og gjerne også hvorfor....

Politisk dialog i 2.0 format

2011-05-18T09:12:00.000-07:00

I helgen ble jeg inspirert til å kommentere på Svein Tore Marthinsens blogginnlegg om Fremskrittspartiets handlingsrom i den nært forestående valgkampen. Kommentaren, som etterhvert ble veldig lang, var knyttet til valganalytikerens syn på norske politikeres bruk av sosiale medier, medier han i dag mener kun er supplerende elementer i måten å drive valgkamp på. Og i det store og det hele er jeg enig. Pr i dag ansees tradisjonelle kanaler som viktigst for å markere seg, spre politiske budskap og bygge personlig image.

Likevel er trenden at stadig flere av våre folkevalgte benytter sosiale medier for å påvirke og rekruttere velgere, her hjemme som internasjonalt. Senest i dag kunne vi lese i The Nation at thailandske politikere omfavner bruk av Facebook og Twitter i dialog med velgerne frem mot valg av ny nasjonalforsamling den 3 juli i år.

Og på selveste nasjonaldagen kom jeg over bildet statsministeren nylig la ut på sine veggbilder på Facebook. Om stokkanden som har bygd reir i bomsterkassa på terrassen i statsministerboligen. Billedteksten spør om forslag til navn. I løpet av ett døgn har 884 mennesker respondert. Igjen får vi bekreftet at vi blant politikere har vi en klar vinner i sosiale medier, statsministeren selv. I tillegg til å delta i dialogen har han også skjønt at en form for selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde relasjonelle bånd i sosiale medier.
Men tilbake til temaet. Som det kan leses i kommentaren, var jeg i min søken etter kunnskap om politikere i sosiale medier, innom flere av de politiske partiene. Informasjonsjakten startet på partienes hjemmeside. Og for mange partier er nettopp hjemmesiden en sentral kommunikasjonskanal. Kanskje den aller viktigste.

I Harvard Business Review kunne vi for en tid tilbake lese at en av de store trendene for inneværende år er at sosiale medier i økende grad vil utkonkurrere tradisjonelle websider. Og hvorfor ? Jo fordi studier viser at vi forventer mer av nettopp hjemmesider. Nå er det ikke godt nok med tilgjengelig kvantitativ informasjon – forventninger til kvalitativ og brukergenerert informasjon er høy. I økende grad etterspørres også brukernes egne oppfatninger. Her mener jeg de politiske partiene har mye å lære. De aller fleste av dem har i dag hjemmesider i versjon 1.0 der siden fremstår som en plakat som forteller hvem man er og hva partiet står for. Mange har også gjort den typiske prioriteringen med å legge nyheter på forsiden, slik at velgerne ser at noe skjer. Nyheter på hjemmesider mener jeg oppfattes som selvskryt eller rene kopier av pressemeldinger. Dette gir liten verdi for den som besøker.

For at en webside skal bidra til å rekruttere velgere, må den fungere som en kommunikasjonskanal som oppfordrer velgerne til å ville vite mer, at siden tilfører verdi slik at interessen for partiet og hva den står for øker. Jeg tror det også vil bli viktigere å tilrettelegge for at velgerne får innflytelse og synlighet. Gi dem mulighet til å påvirke, si sin mening og samtidig synliggjøre at innspillene tas på alvor. Å bruke velgerne aktivt i så måte mener jeg er en viktig forutsetning for suksess.

Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet mener jeg er på vei. Partiene har hjemmesider som er mer sosiale enn det andre partier har. Gjennom KrF's "si din mening" tilrettelegges det for å skape engasjement og dialog med velgerne.

Et selskap å bli ytterligere inspirert av er Starbucks, som gjennom nettstedet My Starbucks ideas berømmes for sitt dag-til-dag engasjement med kundene der dialogen er preget av gjensidig respekt, anerkjennelse og belønning.

Selskapet spør kundene, bruker dem og gir dem enkle innganger til å påvirke og si sin mening. Samtidig legges det tilrette for åpenhet og transparens. Gjennom "Share your ideas", "View all ideas"og "Ideas in action" driver selskapet kontinuerlig innovasjon og fornyelse med kundene som viktigste bidragsyter - åpent for alle.

Også for Barak Obama er nettsiden viktig Den bygger sterkt på Call-to-action med knapper som “Get involved”, “Donate now” og det gjennomgående kampanjebudskapet “Are You In?”. Sidens hovefokus er å få personer til å registerer seg for å bli med på det demokratiske laget.

Du kan velge mellom å skrive inn din e-post adressen eller koble deg opp med Facebook-profilen din. På denne måten kan du invitere flere av vennene dine, samt se hvem andre som er “all in”.

Jeg tror det altoppslukende nettstedet er på vei ut. Vi bruker allerede blogger for å ytre meninger, Twitter for å sende ut korte meldinger, Flickr for å vise bilder, Youtube for video, Delicious for dele lenker osv. Min påstand er at vi kommer til å se et økende antall nye plattformer, som satser på å forenkle ting for brukeren. Det vil i større grad handle om å vise hvem man er, få innsikt i hva partiene tenker og skape en arena for diskusjon, debatt og deling.

Mer og mer sosial, på jobb og i privatliv

2011-05-07T13:35:00.000-07:00

Tidligere i år skrev jeg et innlegg om min frustrasjon knyttet til Twitter. Dengang fordi jeg mente microbloggen nærmest svømmer over av trivielle og intetsigende tekster, med mer eller mindre håpløse diskusjoner, statusoppdateringer, godnattaklemmer, poesi og anmeldelser av dopapir på hoteller. Og den sammensausingen av fag, roller og privatliv som mye av Twittereliten praktiserer, ja den hevdet jeg hardnakket var omdømmesvekkende - på Twitter som i sosiale medier forøvrig.
Temaet med tilhørende problemstillinger er fortsatt relevant for mange. Har selv, etter to år på Twitter, erkjent at det ikke finnes èn rett strategi for hvordan man skal opptre i de sosiale mediene. Har også innsett av for å knytte meningsfulle relasjoner er en form for selvavsløring nødvendig. Man må tørre å være litt privat - i full offentlighet.
Og som ferske tall om twitterbruk fra Instiuttt for samfunnsforskning indikerer, så bruker 16,7 prosent av oss microbloggen for å vise folk hvem vi er.

Men det er informasjon, underholdning og sosiale møter med kjente og ukjente som er de viktigste driverne til folks twitterbruk. Selv er jeg nærmest blitt fan. Frekvensen på kvitring er nok betydelig lavere hos meg enn hos mange andre, men i økende grad bruker jeg Twitter hvor som helst og når som helst. Som nå i helgen, da jeg var alene hjemme og benyttet anldningen til å spise lunsj på Grûnerløkka med en venninne jeg liker godt. Tok min gamle sykkel til togstasjonen på Høn og satt og dinglet med beina mens jeg ventet på toget inn til byen - et tog som aldri kom. Fra en tilfeldig forbipasserende fikk jeg vite at det var buss for tog - fra asker i dag.

Ble forbannet. Ikke ett eneste sted på stasjonen var det opplyst om at så var tilfellet. I frustrasjon la jeg ut en twitter-melding. Mente å kunne forsvare den i og med at jeg underviser studentene mine i viktigheten av å yte god service og at graden av denne er viktig for merkevarens omdømme. På vei inn i bussen en sykkelur senere ble jeg imidlertid litt mindre sur. Dette fordi jeg ble møtt av en smilende og beklagende sjåfør som ikke ville ha penger for turen! Penger spart er penger tjent, tenkte jeg da jeg ikke hadde kjøpt billett på forhånd. Vi har ikke billettautomat på Høn. Sånn er det å bo på landet.

La ut en ny melding, samtidig som jeg ble imponert over NSB's kundeservice i sosiale medier. I løpet av minutter kom responsen, i en beklagende og forklarende tone. Det er ikke første gangen det skjer.

Eksempelet illustrerer det jeg mener blir viktigere og viktigere. Det å føle seg unik, bli sett - som kunde - er avgjørende for kundetilfredshet og lojalitet. Det er som Phillip Kotler sier: Merkevareledelse handler ikke lenger om logo og navn, men om godt rykte og oppførsel. Salgsledelse handler ikke lenger om kundedatabaser, men om å engasjere kunden gjennom dialog. Min erfaring med NSB er at dette har de skjønt. I motsetning til SAS, som fikk ros for bruk av sosiale medier ovenfor kunder under Askesky. Artikkelen "Facebook as Agile CRM" konkluderer med at bruk av sosiale medier var helt avgjørende for at flyselskapene kom seg gjennom krisen med fortsatt en stor grad av fornøyde kunder. Synd er det da er å registrere at det ikke fungerer like godt i ettertid. For en tid tilbake måtte jeg og rundt 15.000 andre passasjerer vente syv timer på Gardermoen fordi et seilfly i innflyvningstraseen hindret fly i å lande og etterhvert også å ta av. Hadde forståelse for kaoset, men mindre forståelse for bakkemannskapets håndtering av problemene:

Fra SAS som det aldri noe svar. Derimot fulgte journalisten i Dine Penger med..

Saken mener jeg er et godt eksempel på at virksomheter må være forberedt på at sosiale medier plutselig kan brukes på en helt annen måte enn det man har tenkt seg. Som når brukerne overtar informasjonsspredningen om deg, inkludert bilder og videoer - og gofte fulgt opp av skandaløse og forvrengte oppslag i media. Valget er ditt. Skal du være med i samtalen og dermed kunne påvirke retningen den tar? Eller skal du tie stille og håpe at den går over? Overvåkning av varepraten mener jeg blir avgjørende...

Bloggen min på pensum

2011-05-01T01:31:00.000-07:00

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg et blogginnlegg om at Facebookbruk virker dårlig inn på skolearbeid og karakterer. Sjelden har jeg skrevet et innlegg som har skapt mer engasjement. Jeg brukte dager på å besvare kommentarer fra lesere med steke meninger. Enkelte av dem også uenige i funnene fra undersøkelsen og ikke minst min tolkning av dem.

Denne uken kom jeg over nye studier som bekrefter at bruk av Twitter og Facebook i undervisningsøymed gir økt læringsutbytte. Funnene gjør meg oppløftet! De gir meg nok en anledning til å formidle hvorfor jeg mener det er så viktig at utdanningsinstitusjoner må ta de sosiale mediene på alvor. Vi kan ikke lenger overse at ny teknologi truer med å gjøre et allerede tydelig skille mellom skolens og fritidens læringskultur enda tydeligere. Fortsatt forbindes skolelesning med tvang og lesning av tjukke og tidvis kjedelige fagbøker. Mye av det frister ikke boktrøtt ungdom. De samme ungdommene fyller fritiden med nettspill, filmer, chatting, de laster ned musikk, de blogger og følger med på nettsteder til helter og heltinner. Mye av fritidsaktivitetene kretser med andre ord omkring fiksjoner og fortellinger av en helt annen karakter enn det man forbinder med skolens sjanger. Etterhvert tror jeg dette kommer til å bli et problem, for utdanningsinstitusjoner som ikke klarer å åpne for bruk av tekst/lyd/bilde som i dag dominerer i barn og unges egen kultur.

Selv har jeg undervist i sosiale medier ved BI Telemark dette semesteret. Undervisningen har vært fordelt på BI i Porsgrunn og i lånte lokaler på Sandefjord vgs. Sistnevnte har vært en utfordring fordi Vestfold Fylkeskommune har restriksjoner på bruk av sosiale medier ved skolene i fylket. Dette fordi lærere mener at elevene ikke klarer å konsentere seg i timene fordi de surfer på Facebook, Twitter og andre sosiale medier. En slik holdning synes jeg er antikvarisk. Den vitner igjen om mangel på kunnskap om hva det nye medie-landskapet representerer av muligheter for skoleverket.

Selv har jeg tenkt til å intensivere bruken av sosiale medier i undervisningen neste semester. Faktisk skal det bli obligatorisk for studentene mine å følge meg på bloggen. Det samme gjelder å delta i diskusjoner jeg skal legge til rette for på Twitter og Facebook - i forkant, under og mellom forelesningene. Det kommer til å bli en del av obligatorisk pensum rett og slett. Og i så måte kan deltagelsen få innvirkning på karakteren. For jeg kommer til å fortelle studentene at det kan meget godt hende at det kommer eksamensspørsmål fra innleggene. Ikke fordi jeg skal sole meg i glansen over stadig nye venner og followers. Nei, fordi jeg mener det ikke lenger holder å undervise markesføringsfag fra pensum mellom to permer. Til det skjer det for mye, for raskt ! I så måte får de sosiale mediene økt betydning i forhold til kunnnskapsinnhenting og deling. Faktisk mener jeg de blir helt avgjørende for om vi som er ansvarlige for å utdanne fremtidens ledere oppleves som oppdaterte, relevante og sannferdige .....

There ain't no such thing as a free lunch!

2011-04-25T01:48:00.000-07:00

Jeg har en sønn som fyller 7 år i august. Han har ikke egen PC, ei heller egen telefon, men han er utvilsomt del av en verden der digitale plattformer er et naturlig innslag i hverdagen. Og han tar seg til rette, sjonglerer og manøvrerer mellom Tv'en, de mange PC'ene vi har stående rundt omkring i huset, iPaden og mammas iPhone. Brukernavn og passord har han også full kontroll på.

Slik ble det også i påsken, på hytta. Og fordi vi er så heldige å ha våre beste venner i nabohyttene på Skeikampen, ble det stadig dekket til fest. Smått og stort rundt et langbord, det er like hyggelig hver eneste gang. Men småttisene kjeder seg fort. I løpet av minutter er de ferdige, skriker etter oppmerksomhet og vil sysselsettes, aller helst underholdes.

Mammas iPhone blir ofte redningen. Da sitter han iallefall i ro, og vi voksne kan mer uforstyrret fortette å hygge oss med god mat og drikke blant gode venner. Han kommer riktignok bortom nå og da, spør pent om han kan få laste ned et morsomt spill fra iTunes. De fleste gratis, andre koster bare seks kroner, sier han. Det må da være greit, tenker jeg. Seks kroner er en liten investering for et hyggelig måltid i ro og fred.

Morgenen etter en slik middag sitter jeg med kaffekoppen i trappen utenfor hytta.Surfer litt på telefonen, og sveiver som alltid innom mailen selv om jeg egentlig har ferie. Og det nærmest renner inn, med kvitteringer fra iTunes Store, basert på bruk av spill som eksempelvis Farm Story, Treasure Story og Bakery Story. Alle spill gratis å laste ned fra TeamLava, LLC.

Når alle beløpene ble slått sammen var totalsummen kr. 7.500. Fikk sjokk! Det er jo nesten tre ganger som mye som de historiene vi har lest om allerede - i avisen ! Dette fordi spillene legger opp til at man kan kjøpe såkalte "gems", edelstener og stjerner på norsk, for å gå videre i spillet. Ingen passord må oppgis, kun et trykk på kjøpeknappen er nok. For en 7-åring er det vanskelig å forstå at i disse spillene handles det med ekte penger, når han i andre spill kan kjøpe det samme for latepenger. Derfor angrer jeg på at jeg ble sur. Så sur at gutten min kom trekkende med sparebøssen sin da vi kom hjem fra hytta...

Skole 2.0: Sosiale medier i klasserommet

2011-04-10T12:34:00.000-07:00

Denne uken skal jeg holde foredrag om sosiale medier på Jansløkka barneskole i Asker. Det gleder jeg meg til. Og jeg synes at det var på høy tid at jeg ble spurt. Har egne barn på både barne-, ungdom- og videregående skole her i bygda. Til stadighet stiller jeg dem spørsmål knyttet til det ansvaret jeg mener skolen har i forhold til å utvikle elevenes digitale kompetanse. En kompetanse jeg mener også bør omhandle hvordan soiale medier fungerer, brukes og utnyttes.

Og svarene jeg får bekymrer meg. Gang på gang. På skolene nevnes ikke sosiale medier på andre måter enn at elevene ikke får sjekke Facebook i timene, når læreren underviser. Eller at elevene må være bevisst at det de legger ut på nettet aldri blir borte. Og at det å legge ut bilder og fremstå med fullt navn kan være risikofylt. Nettvett-reglene fra Barnevakten.no er også en gjenganger i foreldremøter, med all respekt for det viktige arbeidet som gjøres der.

Jeg mener ikke å harselere. Langt derifra. Det finnes mange barn og unge som ikke er bevisst konsekvensene av å dele personlig informasjon med andre på nettet. Men i motsetning til hva vi kanskje er vant til å tro, er det ikke tenåringene som gjør de største nettabbene. En undersøkelse gjort av SINTEF viser at det er ikke ungdom, men voksne som tabber seg mest ut i sosiale medier. Forsker Petter Bae Brandtzæg hevder at de voksne over 40 legger ofte ufrivillig ut privat informasjon, kun ment for de nærmeste, i full offentlighet. De yngre deler mest av bilder og informasjon, men har ofte en veldig stor grad av kontroll i forhold til hvem de deler med, sier han.

Nesten alle ungdommer her i Asker, som i andre kommuner, har i dag en profil på Facebook. Foreldrene rundt omkring her i nabolaget vet dog lite om hva barna faktisk gjør på nettet. Det er min påstand. Mange ønsker derfor å være venn med sine barn på verdens største nettsamfunn. Dette for å overvåke at alt går riktig for seg, sier de fleste. En slik holdning vitner om mangel på kunnskap. Å tro at man får tilgang til alt barna legger ut ved å beordre vennskap, er naivt. I tillegg må vi respektere at for barna våre er Facebook venneside. Foreldre skal være foreldre for barna sine - ikke venner.

Venner eller ikke venner. Selv mener jeg Facebook og andre nettsamfunn handler om mer enn som så. Bevisst brukt kan det styrke skolens faglige arena. Det har jeg tenkt til å snakke en hel del om i foredraget på onsdag. Å benytte seg av de muligheter sosiale medier gir for kommunikasjon med andre også i undervisningsøymed, synes uoppdaget på mange skoler. Vi er riktignok i en tidlig fase av sosiale medier, men likevel bekymrer det meg. Dialog i nettsamfunn, utveksling av kunnskap på blogger og elevsamtaler gjennom interessedrevne diskusjonsgrupper, mener jeg representerer et interessant alternativ til vanlig undervisning gjennom dets evne til å engasjere elevene i meningsskapende og kreative prosesser. Her snakker vi om prosesser både av akademisk og ikke-akademisk karakter, som berører både personlig og faglig kunnskap hos eleven. Det er det ingen av dagens unge som har vondt av.

Joda, jeg er som andre også betenkt på at man skal fylle skolene med ny teknologi som de færreste lærere eller skolen behersker eller vet hvordan skal bruke i undervisningen, men skolen må likevel ta sitt ansvar. Selv savner jeg flere lærere som er sultne på ny kunnskap. Jeg synes det er for få av dem ......

Er vaktbikkja blitt snill bisk ?

2011-04-03T00:29:00.000-07:00

...det er spørsmålet Aftenposten stilte blant andre Frp's Per Arne Olsen fredag.Selv mener han denne uka kanskje ikke er den aller beste for å besvare slike spørsmål. Jeg kan forstå det. Likevel sier han at innholdet i politikken ofte ofres til fordel for skandalene. Jeg er enig. Til stadighet bekreftes det at media er en økende premissgiver for hvordan omgivelsene oppfatter politikere, næringslivsledere, virksomheter og produkter. Urovekkende synes jeg også det er, når vi ofte ser at virkeligheten splittes opp og fragmenteres. Resultatet blir et journalistisk utgangspunkt der snevre kriteriene for hva som er en nyhetssak langt i fra er tuftet på et fromt ønske om å gi befolkningen et riktig bilde av virkeligheten.

Parallelt utfordres den tradisjonelle journalistikken av bloggere og andre nettaktører som bjeffer når den opprinnelige vaktbikkja ikke gjør jobben sin skikkelig. Ofte går kritikken på at journalistenes evne til å gå i dybden stadig svekkes. I dette ligger påstanden om at politikere, og andre, ofte slipper unna fordi journalistene i særlig grad ikke undersøker realitetene i kildenes påstander.

Jeg tror ikke vaktbikkja er blitt snillere. Ei heller mener jeg at all skyld for tabloidiserte og ofte overfladiske vinklinger bare kan legges på journalistene selv. Stadig kortere tidsfrister, eller ingen tidsfrist i det hele tatt, økt konkurranse og det faktum at journalistenes hverdag i økende grad handler om besparelser, preger også journalistikken. Konsekvensen et at det blir tøffere å hanskes med stadig flere og mer aggressive medier, som hele tiden endrer sine krav til vinkling og hurtighet. En stor del av ansvaret mener jeg ligger på intervjuobjektene selv. Politikk og næringsliv er i dag full av gode historier, viktige budskap og relevante nyheter som aldri når mottager. Rett og slett fordi kildene i mange tilfeller er for dårlig forberedt til møtet med journalistene. Dette har vi sett i praksis i Birkedal-saken. I stedet for at partiet selv legger frem informasjon, må media dra informasjonen ut av dem. En slik strategi igangsetter et voldsomt trykk, og partiet mister kontroll på situasjonen. Resultatet blir at partiledelsen ikke blir forstått eller oppfattet som relevant, troverdig, sannferdig og interessant. Samtidig drives de fra skanse til skanse av medier som tar styring og legger premisser, fremfor at partiet gjør dette selv.

Spørsmålet jeg stiller meg i Birkedal-saken er hvordan Frp og Siv Jensen kunne bomme så fatalt. Er overrasket, tatt i betraktning partiets erfaringer fra Søviknes-saken og partiets vanligvis svært så velfungerende PR-maskineri. Nettopp derfor burde vi kunne forvente krisehåndtering i ypperste klasse, også under press. Samtidig illustrerer Birkedal-saken hvor lett det er å komme skjevt ut. Balansen mellom hurtighet i mediehåndteringen og det å kjøpe seg tid til å sjekke ut informasjonen, er vanskelig.

Men Siv burde vite bedre. At når uheldige saker skal håndteres, ja da handler det først og fremst om å skaffe seg informasjon; Hva er journalistens ærend, hva er tema, problemstilling og vinkling. Og hva vet journalisten og ikke minst hva vet andre? Deretter er det avgjørende å bekrefte de faktiske forhold, beklage dem og forklare hvorfor det ikke skulle ha skjedd. Det ble ikke gjort i Birkedal-saken. I stedet for selv å ta regien og selv legge premisser, overlot Fremskrittspartiet arenaen til andre - som fikk utlevere informasjon og etablere sterke og sannsynligvis også varige inntrykk. Det tror jeg var dumt gjort...

Når håndteringen gjør krisen verre

2011-03-26T01:28:00.000-07:00

- Aftenposten.no ønsker å få din kommentar på Fremskrittspartiets håndtering av Birkedal-saken. Har du lyst og anledning til å ta kontakt tilbake ? Hilsen Kristine Langset. Det var ordlyden i en sms jeg fikk i går formiddag. Lyst hadde jeg. Det var verre med tiden da henvendelsen kom da jeg var i gang med foredrag som Kultursamspill i sosiale medier for kulturlivet i Stavanger. Det var forøvrig veldig inspirerende. Synes jeg er utrolig heldig som får så mange muligheter...

Fordi journalister i de fleste tilfeller vil ha svar der og da, ble det ingen kommentar fra meg denne gangen. Spiller liten rolle, ser det er veldig mange andre som har uttalt seg om partilederens håndtering av Birkedal-saken som eksploderte mandag. Også i sosiale medier har saken eskalert. På YouTube har videoen om at Siv er forferdet spredt seg i rekortfart og nærmest blitt en klassiker i løpet av få dager.

Selv synes jeg det er pinlig å se Siv Jensen håndtere saken som hun gjør. Omdømmemessig kan håndteringen karakteriseres som en krise i seg selv. Selv om ledelsen har prøvd å fremstå sjokkskadet - og naturlig nok vil begrense skadeomfanget - er partiledelsens mangel på ydmykhet og ansvarsfraskrivelse av en sak som har foregått innad i organisasjonen, kommunikasjonsmessig en katastrofe.

Også partiets sjefsstrateg, Tor Mikkel Wara, tabber seg ut. I gåsdagens nyhetssending på TV 2 var han langt fra snakkesalig da han ble konfrontert med hvilke råd han har gitt partiledelsen knyttet til at partiet i halvannet år skal ha sittet på opplysninger om seksuslet misbruk av en mindreårig uten å gå videre til politiet med anklagene. Mannen med ryggen til og solbriller blir han omtalt som - mens kameraet i sakte tempo zoomer inn på logoen til ett av Norges fremste kommunikasjonsmiljøer. En slik fremstilling synes jeg er høyst unødvendig for en av landets mest profesjonelle rådgivere som har lang erfaring med håndtering av små og store av kriser og medias dekning av dem. Selv mener jeg den tidligere stortingspolitikeren for Frp bør å noen runder på om han har opptrådt med tilstrekkelig klokskap i saken rundt Trond Birkedal.....

Når Høyesterett vil lære om sosiale medier

2011-03-22T04:24:00.000-07:00

I går holdt jeg foredrag for Høyesterett. Med all respekt for alle jeg har vært så heldig å bli invitert til det siste året, er det nok henvendelsen fra rettsapparatet jeg er aller mest stolt av. Det fortalte jeg til høyesteretts-dommerne i går.

Personopplysninger som ikke burde vært publisert, bilder som er misbrukt, innlegg som blir tolket som ren mobbing og ubevissthet rundt at det som legges ut blir liggende for evig tid, er forhold vi i økende grad eksponeres for i sosiale medier. Det at privat informasjon på nett kan brukes av enhver som har tilgang til en datamaskin blir dermed relevant også for rettsapparatet som i rekortfart registrerer at verden er i endring.

Samtidig synes dommerne at de nye sosiale mediene er både mangfoldige og tidvis uoversiktelige. Dette mener de gjør det utfordrende å både definere og forholde seg til dem. Og som for andre yrkesgrupper er det mye også landets høyesterettsdommere ikke er eksperter på. Vanligvis ikke noe problem da rettsapparatet hele tiden må ha kompetanse utenfra i form av sakkyndige. Men selv om det fortsatt er relativt få saker der sosiale medier er blitt benyttet som bevis, er dommerne ikke i tvil om at mengden elektroniske bevis vil øke i tiden som kommer. Kursing av domstolsapparatet mener de derfor selv er nødvendig for å spre kunnskap om bakgrunnen for den informasjonen man får gjennom sosiale medier.

I foredraget tok jeg utgangspunkt i denne modellen, hentet fra masteroppgaven "Sosiale medier i departementene - i dag og fremover" skrevet av fem studenter ved UiO i fjor. Rolleblanding, tap av kontroll. personvern, og hva det krever av ressurser å opprettholde kvalitet og kontinuitet i sosiale medier var noen av temaene jeg var innom.
I forbindelse med forberedelsene til foredraget søkte jeg også på internett for å finne mennesker i rettapparatet med blogg. Jeg fikk bare ett treff på ”advokater som blogger ” i Norge. Advokat Halfdan Mellbye, partner i advokatfirmaet Stenstrup Stordrange, var den eneste jeg fant. Han har nok hatt en god intensjon om å lage en god blogg - der han forteller oss at han skal skrive om sine tanker og hva han gjør, og svare på kommentarer fra leserne. Men bloggen ligger foreløpig ganske passiv – med kun et par innlegg, det siste i oktober 2010.

Jeg fortalte dommerne at dette imidlertid ikke behøver å betyr at prosjektet er mislykket. Et godt råd er nemlig å skynde seg langsomt i sosiale medier, være bevisst at nettopp personlig merkevarebygging i det nye medielandskapet handler om å profesjonalisere sin fremferd på nettet, slik at det ikke blir tilfeldigheter og utenksomhet som spiller den viktigste rollen i hvordan du oppfattes. Vi ser stadig eksempler på det motsatte. I så måte har jeg stor tro på bloggen til Mellbye, særlig og¨det synes som om han også har en kunnskapsrik kone som gir ham gode råd og veiledning i et landskap full av fallgruber. Han er i trygge hender slik jeg ser det.

Jeg trakk også frem den tidligere amerikanske høyesterettsdommeren Kevin O’Keefe i foredraget. Han hevder at ekte advokater blogger. I dag lever han av å gi råd om hvordan rettsapparatet kan ta i bruk sosiale medier som kanal for kommunikasjon med sine målgrupper. Selv mener han potensialet er stort, men at fallhøyden kan bli stor dersom sosiale plattformer mislykkes.

Og helt til slutt, presiserte jeg at sosiale medier handler ikke om å ha egen Facebook-side, egen blogg eller å være på Twitter! Et medium er bare en kanal. Kanalen må fylles med innhold. Høyesteretts-dommere, som andre, som ikke har noe å si, ikke har noe på hjertet, kommer til kort i sosiale medier som ellers. Det som sies må være gjennomtenkt, målrettet og profesjonelt. Men viktig er det, sa jeg - å være klar over at en form for selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde relasjonelle bånd i sosiale medier. Å ikke være privat er greit, men å være personlig, det slipper man ikke unna. Selv ikke en høyesterettsdommer...

Når studentene er gode ambassadører

2011-03-12T04:59:00.000-08:00

Denne uken har jeg vært stolt av kampanjeklassestudentene mine. Veldig stolt. Hvorfor? Jo fordi ukas forelesning ble akkurat slik jeg vil ha den: Klasserom fylt til randen av engasjerte og smilende studenter, som i praksis viser at de har forstått lærerens stadige påminnelser, ja tidvise mas, om at aktiviteten i klasserommet i stor grad legger føringer på hvordan omgivelsene oppfatter dem. Det er viktig i merkevarebyggingen har jeg sagt; Av BI, av studiet, av kurset og ikke minst i forhold til den personlige merkevarebyggingen av studentene selv.

Og omgivelsene denne uka var grûnder og direktør Olav Øen fra Monster. Sjarmerende nervøs ankom han klasserommet, var ikke vant til slikt, sa han - å snakke til studenter. Ville derfor ha deres hjelp til at forelesningen skulle bli best mulig. Og "best mulig" betyr engasjement. Av erfaring vet jeg at det sletts ikke er noen selvfølge. Mer enn en gang har jeg opplevd hvordan studentenes passivitet og uoppmerksomhet legger føringer på hvilket etterlatt inntrykk ekstene gjester sitter igjen med.
Det skjedde ikke denne uken. Og sjelden har jeg vært mer stolt. Stolt over å ha så mange som bidro med så mye. Forelesningen som skulle vare en times tid, varte i langt over to. Og TV-produksjonssjefen gikk fornøyd hjem. Men studenter til tross, æren skal i hovedsak Olav selv ha, som leverte en forelesning vi sent vil glemme. Et stjerneeksempel på en næringslivsleder full av livserfaring og kunnskap, som byr på seg selv, er raus og tør å være personlig i full offentlighet. Slike ressurser vil vi gjerne ha besøk av igjen, her på BI

Om å by på seg selv i sosiale medier, være raus!

2011-03-06T12:32:00.000-08:00

Denne uken burde jeg vel skrevet om Northug. Om hvorfor svenskene kaller ham kaxig, og om hvor omdømmesvekkende bajaseri på målstreken kan være. Men jeg lar det være, blir så forbasket forutsigbart. Og dessuten er det befriende noen ganger - å se at folk er folk som gjør som de vil, uavhengig hva såkalte omdømmeeksperter måtte mene. Å gå sine egne veier, være unik er ofte merkevarebyggende i seg selv. Forutsetningen er at du er bevisst på hvilke verdier du representerer som ditt personlige varemerke.

"Ærlig talt Cecilie: Utsletter du ikke store deler av deg selv på sosiale medier når du utelukkende ønsker å være der for studentene dine? Har du ikke behov for å vise frem andre sider? " Det var en melding jeg fikk på Facebook for et par uker siden. Og det er ikke den eneste. Stadig har folk kommet med innspill og kommentarer knyttet til at en form for selvavsløring er nødvendig for å knytte og opprettholde relasjonelle bånd i sosiale medier. Å ikke være privat er greit, men å være personlig, det slipper man ikke unna. Selv har jeg tviholdt på min strategi, argumentert så godt jeg kan, og kanskje til det kjedsommelige gjentatt min skråsikkerhet knyttet til at sammenblandingen av fag, roller og privatliv er omdømmesvekkende.

Å være interessant og relevant for alle - hele tiden, har jeg nå insett er vanskelig. Jeg prøver, men ender opp i frustrasjon - trolig fordi det ikke er mulig. Det verste vil være å ende opp i passivitet fordi jeg ikke klarer å innfri forventninger til at folk ønsker å bli kjent med folk - ikke statiske merkevarer. Derfor vil det være langt lettere å beholde masken fra lørdagens maskeradeball enn å lette på sløret.

Phillip Kotler sier i sin nye bok Marketing 3.0 at man nå må ta utgangspunkt i kundenes behov og ønsker for å lykkes i et marked. Dette fordi produktet alene ikke lenger er det som styrer tilfredshet og lojalitet. Kunnskap og forståelse for at en sterk merkevare skapes gjennom hvordan man oppfattes blir i økende grad avgjørende, hevder han. Med andre ord; ”People talk, brands don’t”. Spørsmålet jeg ofte har stilt meg selv er dog hvor sterke personlige synspunkter akademikere kan uttrykke uten at det går utover den profesjonelle integriteten?

I ettertid innser jeg hvor utrolig dumt det høres ut. Å være fagperson er vel og bra, men for få innflytelse i sosiale medier, der vi ikke kan se hverandre, ikke tolke kroppsspråk,blikk og utseende må jeg nok fremover fremstå som noe mer enn bare en lærebok. Jeg må kompensere ved å avsløre litt av hvem jeg er, tørre å være litt personlig i full offentlighet. Men åpenhet kommer ikke av seg selv. Det må kanskje noen feilsteg til, jeg må risikere noe. Tørre å gi av meg selv, dele. Jeg må som andre ut av komfortsonen for å finne ut hvor grensene går. Ønsk meg gjerne lykke til !

Når studentene opplever teorien i praksis

2011-02-28T02:46:00.000-08:00

I går fikk jeg følgende melding på Facebook: "Kjetil Bergtun wrote: "Interessant å se at liknende krisescenarioer som vi jobbet med faktisk utspiller seg i realiteten. Moro å se at Havnelid håndterer saken slik vi har lært :D."

En slik kommentar fra en av studentene mine en søndag morgen gjør meg glad. Kommentaren er knyttet til kurset Kommunikasjonsadferd, hvor studentene i høst jobbet med å forberede Ski VM-organisasjonen på relevante kommunikasjons-utfordringer som kunne oppstå i forbindelse med verdensmesterskapet som nå er i gang. Kjetil refererer til den delen av kurset som omhandler media som en stadig økende premissgiver i krisesituasjoner. Her jobbet studentene med å identifisere mulige SkiVM-scenarioer som ville kreve rask handling og ekstraodinære kommunikasjonstiltak hvis de oppsto. Ett scenario var den situasjonen vi nå er tilskuer til, om hvordan t-banekaos fort kunne stjele gullfesten fra publikum. Fordi Oslo T-banedrift hadde glemt at det var lørdag, og dermed feilberegnet hvor mange tilskuere som skulle ut i marka og se på, gikk Marit Bjørgen inn til gull, mens flere tusen sto i kø på perrongen.
Utfordringen i forhold til media er i de aller fleste tilfeller å gi svar som belyser den reelle situasjon, viser ydmykhet, ansvarlighet og handlekraft. At man kjenner sine målgrupper og vet hva de er opptatt av, er avgjørende. En god kommunikator formulerer seg også på en måte som gjør at målgruppene skjønner hva vedkommende sier. Evnen til forenkling er viktig. En god kommunikator gjør også gode forberedelser. Det handler om å bestemme seg for hvilke budskap det til enhver tid er viktig å få frem – og så si det! Til syvende og sist er retorikk evnen til selv å velge hvilke tanker du ønsker andre skal tenke og hvilke handlinger du ønsker de skal foreta seg.

Media er for mange en trussel – for andre en fantastisk mulighet: Trussel for den som ikke tar mediene på alvor ved å sørge for at vedkommende selv takler journalistene på en profesjonell og troverdig måte. Mulighet for andre som bevisst utnytter den sterke kanal mediene er for å få gjennomslag for sine hovedbudskap. Slik det nå er blitt for Åsne Havnelid som lover å gjøre sitt ytterste for at t-baneproblemene ikke skal skje flere ganger i VM. Vi håper hun får rett.

Når impulskontrollen er fraværende på Facebook

2011-02-22T02:43:00.000-08:00

Varaordføreren i Aure kommune er ute i hardt vær. Hennes Facebook-kommentarer til at norsk-kenyanske Stella Mwangi vant Melodi Grand Prix i helgen vekker reaksjoner.”Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!”, skrev Ormbostad på sin Facebook-side etter seieren. Hun bedyrer at det ikke ligger noe rasistisk bak kommentaren.

Også handlingen til en lektor ved Universitetet i Bergen bekrefter at folks manglende erfaring med sosiale medier er åpenbar. Provosert av studentinnleveringer har lektoren på sin egen Facebook-side, med over 400 venner, den siste tiden hatt flere oppdateringer der hun diskuterer det hun i en Facebook-status omtaler som studenters «makkverkarbeid».

Hva forteller egentlig den slags bruk av Twitter og Facebook som vi har sett eksempler på de siste ukene? En ting er sikkert: Oppmerksomheten rundt et nytt medielandskap er i ferd med å endre seg; fra et nærmest ensidig fokus på årsaker til sosiale mediers popularitet, til at det stadig oftere settes søkelys på andre og mer negative implikasjoner. Hendelsene avspeiler at sosiale nettverk er blitt viktige kanaler for synliggjøring av engasjement og viktige møteplasser for sterke ytringer og formidling av inntrykk. Parallelt bekreftes det at normer for nettkommunikasjon er svakt utviklet og at mange unnlater å ta inn over seg at de skriver om levende, sårbare mennesker. Noen ganger kan ytringer i sosiale medier faktisk ha større krenkende kraft enn i andre media – nettopp fordi avsenderen er så tydelig definert.

Personopplysninger som ikke burde vært publisert, bilder som er misbrukt, innlegg som blir tolket som ren mobbing og ubevissthet rundt at det som legges ut blir liggende for evig tid, er forhold vi i økende grad eksponeres for i sosiale medier. I beste sendetid på NRK kunne vi nylig høre Norges mest populære blogger er sliten og lei av skittkasting, og bestemte seg for å slutte å blogge. Hun er bare en av mange som den siste tiden har vært offer for personer som har trådt over grensen i sin omtale av saker i nettsamfunn. Tidligere i år angret en psykolog og overlege på at hun oppga detaljer om overgrepssaken i Nord-Østerdalen i en åpen diskusjon på nettet. Og for noen måneder siden måtte en rettssak i Oslo holdes på nytt fordi en av meddommerne hadde bedt om innspill til straff via Facebook.

Min spådom er at ansattes sladder i sosiale nettverk snart havner i rettsapparatet. ”En dag igjen på dette galehuset” skrev en svensk ansatt i Volvo på Facebooksiden sin tidligere i år. Han brukte lunsjpausen til å vise at han var klar for helg og fikk sparken før dagen var omme.

Siste tids hendelser bekrefter at det å leke med initiativ i sosiale medier kan være svært risikofylt. Når din private online-identitet gir en feilaktig fremstilling av den virkelige personen bak profilen, svekkes raskt din profesjonelle identitet og i verste fall også den virksomheten du representerer. Det å være tro mot sin egen identitet blir dermed ett av de viktigste elementene i vellykket merkevarebygging. Dette er elementær kunnskap om merkevareledelse som ofte er glemt når man kommer til sosiale medier. Jeg har medfølelse med Rita Ormbostad om dagen. Hun dummet seg ut, og hennes uttalelser er vanskelig å forsvare. Selv hevder hun det hele var en spøk. At varaordføreren ikke har tenkt godt nok igjennom er at man som offentlig person skal man være betydelig mer varsom med å bli så privat at det kan undergrave respekt, troverdighet og kanskje til og med skape usikkerhet hos publikum, er åpenbart. I så måte mener jeg merkevarens identitet må påvirke graden av formalitet i kommunikasjonen – for alle de som forvalter den.

Når rådmenn vil på Facebook

2011-02-13T21:24:00.000-08:00

Fredag i forrige uke var jeg så heldig å få holde foredrag på Norsk Rådmannsforums Lederkonferansen 2011: Om teknologien er svaret, hva er da spørsmålet? I salen satt en svært engasjert gjeng med rådmenn og ledere fra offentlig sektor. Spørsmålet noen av dem hadde stilt meg på forhånd var om det er forskjell på hvordan kommunal og privat sektor kan utnytte potensialet som ligger i bruk av sosiale medier?

Min påstand er både ja og nei – til at det er forskjell. Offentlig sektor har Arkivloven, Offentlighetsloven og 180 lovpålagte tjenester. Det til sammen gir et ganske stort lovpålagt samfunnsansvar. Derfor har jeg stor forståelse for den usikkerheten som er felles for flere offentlige virksomheters forhold til sosiale medier. Dilemmaene og avklaringspunktene står i kø når forvaltningen er i kontakt med innbyggerne på helt nye måter. Hva skal journalføres? Hva med personvernet? Hvilke muligheter gir de nye kanalene til brukermedvirkning og bedre service? Offentlig sektor har også en klar struktur og er underlagt en rekke lover som regulerer hvordan samhandlingen med innbyggere og næringsliv skal være. Dette kan legge noen begrensninger. Saksbehandling og kommunikasjon som er forbeholdt to parter og hvor regler om blant annet taushetsplikt gjelder, er åpenbare eksempler. Spørsmålet bli i så måte hvordan offentlig sektor kan benytte sosiale medier uten at lovverket brytes eller prinsippene offentlig sektor er tuftet på svekkes?

Vi vet at ni av ti virksomheter diskuterer tilstedeværelse i sosiale medier for tiden. Og mange er allerede kommet godt i gang. For andre går det tregere. En fersk undersøkelse viser at mindre enn hver fjerde kommune i dag bruker sosiale medier i en eller annen form. Facebook er den plattformen som brukes av flest kommuner. Men mens over halvparten av innbyggerne i Norge er på Facebook, er det bare 120 av Norges 430 kommuner som i dag har en offisiell Facebookside.

I fredagens utgave av Ukeavisen ledelse sier min gode venn Alf Tore Meling at kommunene må vise ansikt. Han trekker frem at gjennom Facebook kommer du tett innpå mange innbyggere som ikke har et like nært forhold til de øvrige kanalene som kommunen bruker. Disse vil på en enkel måte kunne stille spørsmål, svare tilbake og komme med synspunkter på en måte som de andre kanalene ikke inviterer til, hevder han.

Enda færre kommuner, bare 13 prosent, har blogg. Og iforbindelse med forberedelsene til foredraget søkte jeg på internett for å finne rådmenn med blogg. Ikke overraskende, jeg fikk ikke mange treff på ”rådmannsblogg”, rådmannen i Lunner kommune som har en god blogg der han skriver om sine tanker og hva han gjør, og svarer på kommentarer fra innbyggere. Og rådmannen i Overhalla kommune – han blogger også. Men uansett er ikke to av 430 spesielt imponerende. De fleste kommuner har dog nettsider der man kan finne møtereferater og annen informasjon. Men det jeg ser er stort sett tradisjonelle hjemmesider, hvor brukervennligheten sosialt sett er lavt. De fleste av dem fremstår som hjemmesider i versjon 1.0 der man har en plakat som i hovedsak forteller hvem man er. I Harvard Business Review kunne vi nylig lese at en av de store trendene for inneværende år er at sosiale medier i økende grad vil utkonkurrere nettopp virksomheters egne hjemmesider. Og allerede - for flere - har Facebook, blogger og andre nettsamfunn blitt den viktigste arenaen for kommunikasjon med kunder, brukere, politikere osv. Og hvorfor – jo fordi studier viser at stadig flere forbrukere forventer mer av web-sider. Nå er det ikke godt nok med tilgjengelig kvantitativ informasjon – forventinger til kvalitativ og brukergenerert informasjon er høy. I økende grad etterspørres befolkningens egne oppfatninger. Mulighet til å sammenlikne tjenester oppgis også som en avgjørende faktor. En kommune jeg mener ligger i forkan er Kongsvinger Kommune – som i positiv retning skiller seg ut i forhold til å ha tatt i bruk de muligheter ny teknologi gir for en til en kommunikasjon med sine målgrupper.

Et annet interessant eksempel er hvordan offentlige myndigheter i den australske byen Brisbane har tatt i bruk de sosiale mediene i den aktive kommunikasjonen i forbindelse med flomkatastrofen i området. I et interessant blogginnlegg skrevet av @Glennsjo kunne jeg lese at her brukes Facebook- og Twitter for blant annet å spre informasjon om savnede, flomadvarsler, evakueringsruter, gi helseadvarsler og mye mer. Også Twitter brukes til for eksempel oppdateringer på endringer i byens tjenestetilbud, og søker frivillige til å stable sandsekker.

Undersøkelsen foretatt av Norstat for Ergogroup i august i fjor indikerer at i løpet av to år vil ni av ti kommuner ha tatt i bruk sosiale medier. Bedring av dialogen med innbyggerne er motivasjonen. Men enn så lenge etterspør kommunesektoren mer kunnskap om hvordan de best kan bruke de nye kanalene. Alle ønsker å lære av de erfaringene som allerede er gjort, positive og negative. Det store spørsmålet det offentlige stiller seg er om sosiale medier kan bidra til å styrke kommunen i sin rolle som samfunnsutvikler, lokaldemokratiutvikler og tjeneste-utvikler ? Selv tror jeg ikke det er teknologi som er hovedproblemet. Nei den viktigste hindringen tror jeg mer er bekymringen knyttet til avklaring av roller og ansvar og hvordan arbeidet skal organiseres. Noen synes det er skummelt. Men det er ikke mulig å la være, for man kan ikke velge bort kommunikasjon med innbyggere via de kanalene innbyggerne selv bruker.

Bør kommunikasjonsbransjen bli sleipere?

2011-02-06T21:59:00.000-08:00

Torsdag i forrige uke leste jeg i Dagens Næringsliv at politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, tror kommunikasjonsmedarbeidere tidvis vrir på sannheten og at de ikke tar fem flate øre for å lyve for journalister hvis det er noe de er villige til å skjule. Uttalelsen kom i forbindelse med fremleggelse av en undersøkelse om forholdet mellom journalister og kommunikasjonsfolk, gjennomført på oppdrag fra Oslo Journalistlag og Kommunikasjonsforeningen.
Det første som slår meg er bekymring. Har kommunikasjonsbransjen virkelig ikke kommet lenger enn at journalister av Simonsens kaliber fortsatt har en holdning som kan forankres i funn fra Sigurd Allerns doktorgrad ferdigstilt i 1997. I avhandlingen konkluderer han med at relasjonene mellom kilder og journalister minner om en dans - der kildene oftest tar føringen. I dette ligger påstanden om at pressens integritet og troverdighet lider når journalister blir stoffpushere på mediemarkedet.

Det er med journalister som med alle andre: Det finnes gode og det finnes dårlige. Selv har jeg stor respekt for Marie Simonsen. Men når hun i artikkelen oppfordrer kommunikasjonsbransjen til å bli sleipere, for å få folk med på laget, svekkes inntrykket. Mulig hun har egne erfaringer og mener å gi et godt råd, men slik jeg ser det vitner en slik uttalelse mest om mangel på kunnskap og forståelse for kommunikasjonsbransjen og hvordan den jobber.
For utvilsomt har kommunikasjonsbransjen kommet lenger. Vi kan nok fortsatt finne aktører som "slenger med leppa", leverer lettvintheter fra utsiden uten innsikt i sakens premisser, dens kompleksitet og nyanser. Det svekker troverdigheten. Det kan sikkert være fristende og enkelt, men resulterer i hoderisting fra alle som kjenner saken. Det er det ingen profesjonelle kommunikasjonsmiljøer i vår tid som vil være med på.

"Krig" har lenge vært Frank Aarebrots beskrivelse av forholdet mellom kommunikatører og journalister. Et «samboerskap» med felles grunnverdier bør være idealet, mener nestleder i Norsk Journalistlag Thomas Spence som tidligere har trukket frem at En Vær Hjelpsom-plakat tilsvarende pressens Vær Varsom-plakat kanskje ville vært et riktig virkemiddel for å ansvarliggjøre kommunikasjonsbransjen. Selv mener jeg kommunikasjonsbransjen har en utfordring; Fordi mange kommunikasjonsrådgivere fotsatt lever i skyggen av de bedrifter, organisasjoner og etater de er engasjert av, uten søkelys på de resultater de produserer, eller den etiske og faglige standarden, blir fremstillingen av hva bransjen leverer ofte basert på mindre representative bidrag. Det mener jeg er problematisk.

Når utenriksministeren snubler i ordene

2011-01-30T21:54:00.000-08:00

I P4's aktualitetsmagasin 17.30 på fredag ble vi fortalt at utenriksminister Jonas Gahr Støre har ført Stortinget bak lyset. Bakgrunn for anklagen er at TV2 hevder å ha avslørt at at Støre har hatt hemmelige samtaler med Hamas-leder Khaled Meshaal. Dette på bakgrunn av at han svarer i et intervju med TV 2 først «nei» på spørsmålet om han har hatt samtaler med Meshaal. Konfrontert med hva Hamas-lederen sier til TV 2 ønsker Støre så å avbryte intervjuet og starte opptaket på nytt.
– Kan ikke vi ta opptaket på dette på nytt? Ditt forrige spørsmål var litt upresist, sier utenriksministeren til TV 2s reporter. Etter at spørsmålet blir stilt på nytt, bekrefter Støre at han har hatt et par telefonsamtaler med Hamas-lederen i 2007 Men at dette ikke kunne betegnes som politiske kontakter.

Dermed var det igang. Opposisjonen reagerte, og fra talerstolen på lokallagslederkonferansen til KrF på lørdag, gjorde KrF-leder Dagfinn Høybråten narr av Jonas Gahr Støres kontakt med Hamas. Umiddelbart etter at TV 2 Nyhetene avslørte kontakten, ble også saken gjenstand for heftig diskusjon på Twitter. Også Støre selv kastet seg inn i debatten og forsøkte å forklare hvilken kontakt det var snakk om.
Å få full uttelling for budskapet sitt er en kunst. Hos de aller fleste krever det grundige forberedelser og en gjennomtenkt strategi. Men i en verden der mediene setter premissene, hvor tempo, omfang og temperatur øker hurtig, og hvor journalistikken er blitt mer nærgående og avslørende, overraskes vi stadig av ledere, politikere og andre som tør å risikere sitt eget omdømme ved å bedrive tilfeldig og uforberedt mediehåndtering.
Denne gangen var det utenriksministeren som sviktet. TV-opptreden torsdag i forrige uke ble en selsom affære, det så definitivt ut som han ikke snakket sant. Situasjonen kunne lett oppfattes som han prøvde å lure seg unna spørsmålet, så ble han tatt på det og det gjorde det hele svært pinlig.

Selv tror jeg ikke saken slik den fremstår er politisk alvorlig for utenriksministeren. Men av toppolitikere som andre ledere forventer vi mediehåndtering i toppklasse, ikke halvsannheter, bortforklaringer og pinligheter. I dette ligger det en erkjennelse om at den som skal uttale seg til mediene bør vite hva en vil si. Det er aldri lurt å snakke på direkten når ikke alle synspunkter på en sak er nøye gjennomtenkt på forhånd. Da er det fare for at en bruker ord og uttrykk som man i ettertid kanskje vil angre bittert på. Støres håndtering av saken er nok et godt eksempel på at for å mestre mediene, trenger vi kunnskap. Og igjen bekrefter dette at beslutningen om å tilby et valgkurs i mediehåndtering for samtlige studieretninger her på BI var riktig. Over 100 studenter tar kurset dette semesteret, med Nils Apeland som foreleser. Det handler om hvordan vi skal formulere og kommunisere vårt budskap, det handler om hvordan vi skal fortelle en riktig historie når journalistene er satt på feil spor. Uansett om vi er toppolitiker, næringslivsleder, student eller annet spiller liten rolle. Vår troverdighet og evne til å kommunisere budskapet er avgjørende for en profesjonell opptreden og en riktig posisjonering.

Når BI-studenter imponerer i sosiale medier

2011-01-24T22:45:00.000-08:00

Rett før helgen jeg på møte hos kommunikasjonsbyrået Gambit Hill & Knowlton. Agendaen var: 1) gjennomgang av innspill fra BI-studentene til Sportsbransjens strategi for sosiale medier, 2) diskusjon basert på innspillene og gruppens samlede erfaring og 3) forslag til videreføring av innspillene i en ferdig strategi.
Bakgrunnen for møtet var at nå foreligger resultatene fra Norges første kull med høyskolestudenter som har gjennomført et næringslivstilpasset kurs i sosiale medier. Kurset, som tar utgangspunkt i det faktum at kommunikasjonsvanene våre er i ferd med å endres, er praktisk-teoretisk i den forstand at mye av teorien prøves direkte ut i praksis. Studentene har i høst arbeidet med strategidokumenter for satsing i sosiale medier for
Dnb NOR med informasjonsdirektør Thomas Midteide i spissen, vin og spritdistributøren Pernod Richard og interesseorganisasjonen Sportsbransjen som ledes av Trond Hansen.

Og i forrige uke ble 65 strategidokumenter overlevert
oppdragsgivernes ledergruppe som ett av flere dokumentgrunnlag
for vedtak av strategi og budsjetter for virksomhetenes satsing i sosiale medier. Og visst var jeg stolt, da jeg satt rundt møtebordet i Akersgaten 33 og hørte sporstsjefen Trond referere fra oppgavene: "Jeg har ikke rukket å lese alle oppgavene enda, men det jeg har lest oppleves som veldig bra. Det er gode teorivurderinger, og studentenes tips og råd for hvordan Sportsbransjen AS kan bli bedre til å utnytte sosiale medier er tydelige og godt begrunnet. Jeg er imponert over resultatene av arbeidet, også sett i sammenheng med at jeg opplever svært liten oppfølging fra egen side", sier Trond Hansen.

Særlig ble oppgaven til student Rune Halseth trukket frem. I den har han basert strategien på at Sportsbransjens satsing i sosiale medier skal være en integrert del av en holistisk markedsføringsstrategi. Med Sportsbransjen AS’ ønske om verdiøkning, merkevarebygging og en sterk pådriverfunksjon mener Rune det er viktig at profil er konsekvent og sammenhengende i de kanalene Sportsbransjen er til stede i. Det samme gjelder oppgaven til markedskommunikasjonsstudent Solveig Apelthun.

Til tross for mange begrensninger knyttet reklameforbud for alkohol i Norge, også i sosiale medier, har Solveig levert et imponerende stykke arbeid til Pernod Richard, der hun i detalj utdyper hvordan selskapet kan markedsføre seg gjennom sosiale medier og slik oppnå mål om større markedsandeler for Aalborg Akvavit. Også Kjetil Bergtun har jobbet med vin og spritdistributøren. Hans strateginotat til kunden tar utgangpunkt i at satsingen i sosiale medier skal bidra til å løse to oppgaver; samle informasjon fra konsumentgruppen, for dermed å danne et bedre beslutningsgrunnlag både hva angår posisjoneringsstrategi og kommunikasjonsstrategi.
Sekundæroppgaven går ut på å bruke sosiale medier som et verktøy for å forsterke innflytelsesmessige effekter på beslutningstakere som er i posisjon til å påvirke salget av Aalborg akevitt. Også Dnb NOR mener jeg har fått mye igjen for samarbeidet med oss i høst. Flere besvarelser holder svært holder høyt nivå. Student Espen Miøen har i sitt strategidokument til banken kommet med en rekke forslag til hva Norges største finanskonsern kan gjøre i sosiale medier for å: 1) Kommunisere bedre med kunder på nett
2) Forbedre internkommunikasjonen og 3) Utvikle nye tjenester/drive innovasjon
Student Richard Hyld Salen har i sitt plandokument til Dnb NOR redegjort for en strategi som bygger på anerkjente teoretikeres arbeid. Samtidig sier han selv at strategien bunner og grunner i en nyutdannet selvoppnevnt ekspert på sosiale medier om hvilke forhold som må tilrettelegges og hvilke tiltak som må til for at Dnb NOR skal oppnå suksess gjennom en satsing i Web 2.0. I den faglige begrunnelsen viser Richard evnen til å strukturere, formulere og presisere problemstillingene som skulle løses. Han vist evnen til å anvende teori til å strukturere problemstillinger, identifisere relevant informasjonsbehov, identifisere relevante løsninger, samt evaluering av alternative løsninger. Jeg er mektig imponert! Plandokumentet til Rikke Flinder tar utgangpunkt i at DnB NOR allerede er godt representert sosiale medier. Likevel mener hun det rom for forbedringer. Hun trekker frem at banken har flere kommunikasjonsutfordringer som; ”oppfattet som stor, dyr og grådig”, ”banken på Aker Brygge”, ”tjener mye penger”. Selv mener hun banken må fokusere på å gjøre seg folkelig, sette pris på alle kunder og vise seg fra en annen side. Det var med andre ord med glede jeg sendte oppgavene over til DnB NOR.
Og i går fikk jeg følgende e-post fra informasjonsdirektør Thomas Midteide:

Vi i DnB NOR har brukt 2010 til å prøve oss frem i forskjellige sosiale medier, og vi har lært mye. Det er utrolig verdifullt å få godt kvalifisert tilbakemelding gjennom BIs eksamensoppgaver. Vi opplever det jo nesten som det er vi som er oppe til eksamen. Nå studerer vi rapportene i detalj for å hente ut nye ideer, tiltak, planer og tanker som er verdifulle for vårt videre arbeid. Å få 15 konsulentrapporter som man ikke har betalt noe for er selvsagt luksus, og det har vært veldig moro å få være case for studentene på BI".

Som fagansvarlig for et helt nytt kurs i sosiale medier har vært gøy, utfordrende og krevende. Å systematisere, sammenfatte og ikke minst sikre et godt teoretisk fundament har ikke vært noen enkel oppgave. Studentene har vært til uvurderlig hjelp og støtte. I fellesskap har vi lest og lært av det som finnes, og i dag er jeg stolt over at studentene som har tatt kurset i høst høyst sannsynlig besitter mer kunnskap om hvilke mekanismer sosiale medier setter i gang, hvilken rolle de kan spille i forbindelse med lansering av nye produkter og tjenester og ikke minst hvordan bedriften selv skal kommunisere.

Når engasjementet tar overhånd i sosiale medier

2011-01-16T12:34:00.000-08:00

Engasjementet for den papirløse Maria Amelie er sterkt i hele landet. Nesten ti tusen har underskrevet en kampanje til Justisdepartementet der de ber om at 25-åringen får slippe fri, og på Facebook og Twitter er det full aktivitet i saken. For noen dager siden var det 69.500 som støtter Maria Amelie på Facebook. I dag er tallet steget til 84.745.
Torsdag i forrige uke fikk jeg i sakens anledning telefon fra NRK Kulturnytt. De lurte på hva jeg mente om at Informasjonssjef Roar Hanssen i Politiets utlendingsenhet sendte ut denne meldingen på Twitter rundt midnatt onsdag i forrige uke: «Arrestestasjonen av Maria Amelie foregikk uten dramatikk. PU tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering». Dette før advokaten til Maria Amelie selv var orientert.

Mitt umidelbare svar var at saken er nok et eksempel som bekrefter at folks manglende erfaring med sosiale medier er åpenbar. Meldingen mener jeg føyer seg inn i rekken på personer som i det siste har trådt over grensen i sin omtale av saker på Twitter, Facebook og i andre nettsamfunn. I fjor førte en kriminalsak til at det ble opprettet en hatgruppe på sosiale nettsamfunn mot gjerningsmannen. Senest i forrige uke angret psykolog og overlege Jannike Willoch at hun oppga detaljer om overgrepssaken i Nord-Østerdalen i en åpen diskusjon på Twitter og Facebook, og for noen måneder siden måtte en rettssak i Oslo holdes på nytt fordi en av med-dommerne hadde bedt om innspill til straff via Facebook.

Så kom det flere spørsmål fra NRK: Hva forteller den slags bruk av twitter og facebook som vi har sett eksempler på i det siste? Og skjønner ikke fagpersoner hva sosiale medier er og hva det innebærer? Må vi leve med at meldingene kommer på Twitter og Facebook før berørte parter får vite? Og hvordan bruker ulike grupper sosiale medier forskjellig?

Jeg valgte å ikke stille opp. Dette fordi jeg synes spørsmålene var vanskelige og ble for omfattende å besvare nærmest på sparket - på direkten. Det handler om å ha et budskap som er gjennomtenkt, velge de rette ordene og uttrykke seg presist og faktabasert nok. De som kjenner meg, vet at jeg er svært opptatt av å være korrekt. Derfor trengte jeg denne gangen mer tid.

I ettertid har jeg tenkt. Hva forteller egentlig den slags bruk av Twitter og Facebook som vi har sett eksempler på de siste ukene ? I første omgang mener jeg det avspeiler at sosiale medier kanskje er blitt enda viktigere kanaler for synliggjøring av engasjement og viktige møteplasser for sterke ytringer og formidling av inntrykk. Men kanskje langt viktigere synes jeg er mangelen på kunnskap og forståelse for kommunikasjonsmåten i det "nye" medielandskapet. Mange skriver og legger ut tekst impulsivt - uten å tenke på konsekvenser av meldingens innhold og den makten som ligger i hastigheten på spredning av informasjon i sosiale medier. Noe annet er hvordan oppmerksomheten rundt et nytt medielandskap er i ferd med å endre seg; fra et nærmest ensidig fokus på årsaker til sosiale mediers popularitet, til at det stadig oftere settes søkelys på andre og mer negative implikasjoner. I så måte synes jeg flere av spørsmålene fra NRK er relevante. Er spent på hva andre mener om disse....

BI etablerer forum for strategisk markedskommunikasjon

2011-01-06T07:31:00.000-08:00

Riktignok et par dager på etterskudd, men som mange andre føler også jeg behov for å reflektere litt over året som er gått. Utvilsomt har 2010 vært det mest spennende og innholdsrike året jeg noen gang har hatt. Utfordringene har vært mange, men jeg har opplevd masse og lært mer enn det jeg noen gang har drømt om var mulig på så kort tid; om meg selv, om fag, om kolleger, om studentene mine og om andre mennesker jeg har møtt på min vei. Tusen takk til alle som har bidratt til det. Jeg er svært takknemlig.
I året som kommer er strategien å bidra mer tilbake; i form av fakta, ny kunnskap understøttet av empiriske studier kommunisert på blogger, i interessedrevne diskusjoner eller ansikt til ansikt der det er naturlig. Førsteprioritet er å igangsette tiltak som fremmer ny kunnskap og innsikt innen et fagfelt i rask utvikling. Her på Institutt for markedsføring på BI har vi de siste månedene jobbet med planleggingen av et forum for strategisk kommunikasjon tilpasset en ny og digital medievirkelighet. Sammen med utvalgte bedrifter, organisasjoner, institusjoner og evt. andre, ønsker vi fremover å utvikle og dele kunnskap etter en overordnet plan.

Dette fordi vi må vite mer om hvilke mekanismer sosiale medier setter i gang, og hvordan disse til syvende og sist påvirker kundenes holdninger og atferd, og dermed også konkurransen i markedene. Da kan vi også med større sikkerhet identifisere hvordan virksomheter skal forholde seg til sosiale medier, hvilken rolle de kan spille i forbindelse med lansering av nye produkter og tjenester og ikke minst hvordan bedriften selv skal kommunisere. Et viktig forhold er også hvordan kommunikasjon rettet gjennom sosiale medier spiller sammen med andre kommunikasjons- og markedsaktiviteter.
Hvilke oppgaver et slikt forum skal prioritere tenker vi bestemmes av forumet selv, men ser for oss en læringsarena der vi kan skape konkret nytteverdi for medlemmene gjennom nettverkskontakt, ny forskning, publiserte artikler osv. Bedrifter som tegner medlemskap gis rett til eksklusivitet og rett til deltagelse i felles arrangementer og rett til adgang til innsamlet kunnskap. Et konkret mål vil være finansiering av to stipendiater samt ha muligheten til å kunne gjennomføre en rekke mindre studier underveis. I den forbindelse ønsker vi å komme i kontakt med virksomheter som ser temaet som strategisk viktig og som vil være med på nettopp å finansiere dette.
Vi håper mange av dere synes dette er like nødvendig og høres like spennende ut som vi synes. Noen har allerede tatt kontakt, men vi ser frem til å høre fra flere av dere, enten her på bloggen eller ved å ta direkte konktakt med meg på cecilie.staude@bi.no. Hvis noen allerede nå sitter inne med tanker, ideer og forslag til relevante temaer for avhandlinger eller større og mindre prosjekter, er vi svært interessert i å høre fra dere.
Vi planlegger et oppstartmøte medio mars, og gleder oss!

Sosiale Medier-trender for 2011 fra Harvard Business Review

2010-12-07T02:51:00.000-08:00

I går kunne vi lese i Harvard Business Review at flere av de sosiale medier-trendene David Armano, for ganske nøyaktig ett år siden spådde ville skje, er blitt en realitet. Spesielt trekker han frem det faktum at Facebook har overgått Google i ukentlig trafikk, undersøkelser viser også at 95 prosent av bedrifter har brukt LinkedIn i rekrutterings-prosesser i løpet av året, og at økningen i tilgang til sosiale medier via mobiltelefoni er tredoblet.

Armano trekker også frem spådommen fra fjoråret, om at sosiale medier ville bli mindre sosiale, primært gjennom etablering av mer nisjepregede nettverk. Dette fordi vi i økende grad stiller større krav til hvordan vi bruker tiden vår - også på nett. Derfor er vi opptatt av å få størst mulig verdi ut av vår deltagelse i sosiale nettverk og dra fordel av hverandre. I så måte blir retten til "medlemsskap" mer eksklusiv og informasjons-filtrering et nøkkelord. Professor Victor Mayer-Schönberger bekrefter også dette i sin forskning der det trekkes frem at man bør ha et mangfold i sine sosiale nettverk. Dette betyr at det å ha flere og overlappende nettverk er bedre enn å ha ett stort samlet nettverk. Det handler om at etter hvert som vi blir medlemmer av forskjellige grupper og nettverk i sosiale medier og tilbyr og tilbys forskjellige typer informasjon, vil vi høyst sannsynlig være tjent med å på mange måter dele oss opp i forhold til våre online aktiviteter.

Men hva blir de store trendene for året som kommer ? For det første, 2011 kommer i følge Armano til å bli året der man i større grad vil integrere ulike typer av sosiale medier, ikke bare regionalt men også globalt. Og han hevder at virksomheter som Dell og Starbucks, som allerede ligger i forkant i bruk av sosiale medier, fortsatt vil lede an. Vi skal ikke bli overrasket om det nettopp er disse, som i dag berømmes for sitt dag-til dag engasjement med kundene der dialogen er preget av gjensidig respekt, anerkjennelse og belønning, som også blir de første som tar utfordringen med å integrere sosiale medier i alle fasetter av virksomheten - fra global markedsføring til krisehåndtering og annet.

Ny teknologi og endrede forbrukervaner gjør også at det er stadig viktigere å nå folk i farta, der de til enhver tid er. Med Facebook på bussen, blogg på jobben og Twitter i butikken; trenden er at stadig flere av oss i året som kommer vil bruke sosiale media når som helst og hvor som helst. I tillegg, uansett hvor vi er og hva vi gjør, bruker vi mobiltelefon som aldri før. Tilgjengelighet er definitivt blitt en del av folks identitet, og vil bety stadig mer for flere i 2011.

Lokasjonsbaserte tjenester er den siste store hypen i sosiale medier. De gjør det mulig for folk å “sjekke-inn” på steder med bruk av telefonapplikasjoner. Så langt har tjenester som Gowalla og Foursquare vært ledende plattformer der man kan sjekke inn på ulike steder og få en belønning. Armano hevder dog at dette snart vil endre seg, fordi Facebook har introdusert Facebook Places, en tilsvarende applikasjon med potensielt 500 millioner brukere. Med Places kan Facebook-brukere rapportere til vennene sine om hvor de befinner seg, og samtidig tagge hvilke andre venner som eventuelt er med dem.

Sosiale medier schizofreni er ikke noe nytt begrep, men for dem som ikke kjenner til det, så handler det om frustrasjonen knyttet til det å forholde seg til mange sosiale nettverk på en gang. Særlig mener Armano at dette gjelder dem som befinner seg i startgropa på det han kaller et et 12-steps social identity program. Dette vil høyst sannsynlig føre til økt etterspørsel etter mer integrerte løsninger som for eksempel gjør det mulig få beskjed hver gang noen oppdaterer Facebooksiden sin eller hver gang en av vennene dine har kommentert noe du har lagt ut. Eller å ha full oversikt over hvem av vennene dine som er pålogget til enhver tid, og mulighet til å chatte med dem – uten at du trenger å være på Facebook selv. Bedrifter vil også i økende grad innse at brukere forventer sosial integrasjon til eksisterende nettsteder. Dette betyr at tradisjonelle websider fremover vil tjene som "digital hubs" som integrerer sosial aktivitet fra mange plattformer. Armano mener det handler om være tilstede der brukerne faktisk er, fremfor å holde fast på et håp om at kundene oppsøker deg.

Også her hjemme gjøres det tilbakeblikk og kikkes inn i ulike krystallkuler for året som kommer. På Kjøkkenfesten inviteres den som vil, hver tirsdag og fredag frem mot jul, til å være med i en uhøytidelig diskusjon om hvordan vår digitale hverdag (kanskje) kommer til å bli fremover. Den skal jeg følge med på ! Også @eskedal har skrevet et blogginnlegg om hvordan fremtiden for sosiale medier vil se ut. Personvernet vil bli en større bekymring, og Ifølge New York Times må brukere som vil sikre seg best mulig mot at personlige opplysninger blir spredt på nett, i dag klikke seg gjennom 50 knapper og ta stilling til 170 alternativer. EUs justiskommissær Viviane Reding har forøvrig nylig foreslått nye regler som skal gi Europas borgere kontroll over personlige opplysninger på nettsamfunn. Forslaget innebærer blant annet at folk skal få rett til å bli glemt dersom de ønsker å forsvinne fra Facebook. Den som lever får se..

Når kultursektoren samspiller med publikum

2010-11-28T22:47:00.000-08:00

I løpet av høsten har jeg fått påfallende mange henvendelser om kultursektorens satsing i sosiale medier. Den siste kom nå på fredag. Da var det Aftenposten som lurte på hvorfor turutstyrprodusenten Bergans har flere følgere enn Operaen, og hotellkjeden Choice flere venner enn Nasjonalmuseet på Facebook? Er det fordi kulturbransjen bruker kanalene feil, var innledningsspørsmålet? Ikke visste jeg. Sendte derfor ut en Twittermelding, og igjen fikk jeg bekreftet at riktig brukt er Twitter helt suveren. I løpet av minutter var jeg på nett med @gretestraume, @berekvam og @rune_asprang. Alle hadde verdifulle bidrag til problemstillingen.
Og hvordan nå et større publikum ? Det er det store spørsmålet teater, museer, gallerier og andre innen kultursektoren stiller seg om dagen. I artikkelen The Role of Media in Supporting Communication in Cultural Institutions bekreftes det at også kultursektoren befinner seg i et paradigmeskifte i måten vi som brukere anvender internett, teknologier, programvare og webverktøy. Men selv om utgangspunktet er teknisk, er den største endringskraften drevet frem av det sosiale aspektet ved nettet: Den endrer måten innhold skapes på, den endrer distribusjonsformene, og den endrer måten innhold konsumeres på. Dette innebærer at nye forbrukergrupper bruker nettet og digitale hjelpemidler på en helt annen måte enn tidligere. Og skal kulturinstitusjonene nå frem til publikum, må kulturformidling derfor skje gjennom nye måter å kommunisere med brukerne på.

En undersøkelse gjennomført blant 315 amerikanske museer i mars i år, viser at ni av ti museer i dag bruker sosiale medier i kommunikasjonen med publikum, journalister og andre. Hovedtyngden av respondentene forteller at satsingen krever 1-2 ansatte som følger opp aktiviteten i ca 45 minutter daglig. Undersøkelsen viser også at omlag 30 prosent av de amerikanske respondentene er fornøyd med egen satsing i sosiale medier, mens 42 prosent er mer misfornøyd.

Også her hjemme satses det på nye plattformer. Noen er dog kommet lenger enn andre. Rogaland Teater har nå 550 followers på twitterprofilen @rogalandteater og over 3500 tilhengere på Facebook. Det ser også ut som om Rogaland Teater har klart det mange sliter med; Å skape et engasjement i sosiale medier preget av deltagelse og dialog. Dedikerte teateransatte, kombinert med Twitter-feeder, en helt ny måte å annonsere på nett på og nettredaktør Øyvind Berekvams musikkblogg, har resultert i at Rogaland Teateret nå opplever økt salg gjennom åpenhet og daglig kontakt med sitt publikum. Teateret har også sin egen videokanal på Youtube, der enkelte av videoene er sett over 2000 ganger. Det er også laget spillelister relatert til forestillingene på Spotify, Little Shop of Horrors, Kardemomme by, og Jungelboken er noen eksempler. Musikken deles også på Facebook, Twitter o.l. Også restaurant- og teaterhuset Latter har vært aktive i sosiale medier det siste året. På deres Facebookside finner vi så mange som 5697 fans som gjennom engasjement og deltagelse kan vinne billetter, se morsomme klipp og holde seg oppdatert på standup i Norge. Det samme gjelder Astrup Fernley Museet som har over 5000 som følger dem på Facebook.
Utfordringen for mange kulturinstitusjoner i sosiale medier er dog å skape engasjement. Hvordan skal vi få ofte passive fans til å bli aktive ambassadører for akkurat vårt budskap?
Enveiskommunikasjon holder ikke i det lange løp, publikum forventer respons og dialog. For å lykkes må man derfor finne måter å integrere brukerne og stimulere til samhandling. Det handler om å produsere relevant innhold som folk opplever så interessant at de ønsker å delta i dialogen og dele innholdet med andre - fordi innholdet gir verdi. Det handler om å ta del i samtalene, posisjonere merkevaren som en positiv kraft og samarbeide med talsmenn for publikum.

De aktørene som trekkes frem som suksesscase i sosiale medier i dag berømmes ofte for sitt dag-til dag engasjement med kunder og publikum der dialogen er preget av gjensidig respekt, anerkjennelse og belønning. I så måte er Guggenheim-museet i New York et sted å hente inspirasjon. Museet har 205.674 followers på Twitter, bruker YouTube til å lete etter talenter innen video-produksjon, 166.624 liker museet på Facebook og bilder deles på Flickr.
Så hvordan skal kulturinstitusjonene forholde seg til at nye og sosiale medier endrer premisser for kommunikasjon med publikum ? Det er utvilsomt behov for kunnskap, blant kulturinstitusjonene som i andre bransjer. Godt er det da at BI har inkludert temaet nettverks-samfunnet og sosiale medier på sin nye master i Publikumsutvikling som starter opp til høsten. I enhver sosiale medier-strategi bør det også være et viktig punkt som heter; Utvikle kunnskap og innsikt om sosiale medier – det handler om å følge med på forskningen, samle gode eksempler og systematisere egne og andres erfaringer. Dette fordi vi fortsatt er i en tidlig fase av sosiale medier og mange stiller seg fortsatt spørsmålet om hvilken effekt de "nye" kanalene har på publikums holdninger og atferd? Vi trenger å vite mer om hvilke mekanismer sosiale medier setter i gang, og dermed også konkurransen i kultursektoren. Først når vi vet mer kan vi virkelig identifisere hvordan kulturinstitusjonene skal forholde seg til sosiale medier, hvilken rolle de kan spille i forbindelse med nye teateroppsetninger, kunstutstillinger, platelanseringer og annet, og ikke minst hvordan institusjonene selv skal kommunisere.
På bloggen "The Museum of the Future" får vi 28 tips til hvordan kulturinstitusjoner med lave budsjetter kan utnytte de muligheter som ligger i sosiale medier. I stor grad handler det om å fremdyrke ambassadørene. Når vi ser en person som beveger seg fra å klikke på "liker-knappen" til å respondere på status-oppdateringer, for så å uttale seg om hva andre kommenterer for så å besøke en "fan page" daglig og samtidig annonsere sin ankomst, først da har vi lykkes i å dyrke frem våre superfans - og det er disse som blir våre ambassadører. Og får marketing guru, forfatter og blogger Seth Godin rett i sin spådom vil vi allerede neste år oppleve at 90 prosent av alle kjøpsbeslutninger baseres på word of mouth eller digital promotering. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke er relevante tall også for kultursektoren. Så det å dyrke frem ambassadørene blir utvilsomt avgjørende for fremtiden også her.

Å diskutere fag på 140 tegn

2010-11-21T20:53:00.000-08:00

“Litt av en dominoreaksjon på utspillet ditt om grå på twitter. Var det som forventet eller ble du overrumplet” ? Det var ordlyden i en Twitter-melding jeg fikk her forleden. Spørsmålet var en konsekvens av flere dager med diskusjoner og meningsutvekslinger knyttet til mitt siste innlegg på PRprat, der jeg stilte spørsmålet: hvor grå og kjedelig kan man være i sosiale medier ?
Ble jeg overrasket ? Jo kanskje litt. Men det er både spennende og interessant med debatt knyttet til min holdning om at Twitter i stor grad fylles med private likegyldigheter som ikke har stort i det offentlige rom å gjøre, intime beretninger som knapt har interesse for nære venner. Kanskje greit nok når man er i en mindre krets av 20-30 twitrere. Ikke så greit når man har akseptert å ha et par tusen «followers». Da mener jeg Twitter ikke er en privat sfære, men en offentlighet. Det finnes dog enkle remedier mot slikt. Jeg er enig i alle som stadig tipser meg om det. Tusen takk! For det er frivillig å lese. Det er bare å «remove» brukere hvis du ikke vil følge dem. Likeens er det mulig å blokkere twitrere man ikke ønsker skal lese det du selv skriver.

Men nok om det, debatt ble det, i kommentarfeltet på bloggen, såvel som på Twitter. Og den var ny for meg. Å diskutere fag på bussen, i butikken, under middagen, nærmest fra time til time - i stramt format - aldri med mer enn 140 tegn - ga meg nye og interessante erfaringer. Særlig slår det meg hvor fort misforståelser oppstår. Med et format ikke stort lenger enn en vanlig sms, blir resultatet raskt en slags konstruert ueniget, fordi mange tvitrer og kvitrer på bakgrunn av siste tweet, i stedet for ta jobben med å bla seg tilbake for å finne utgangspunktet for saken. En annen fallgrube er valg av ord. Selv var jeg litt kjapp i vendingen i en av mine tweets der jeg hevdet at vi som diskuterte hadde ulikt utgangspunkt, en uttalelse som fort kan gi inntrykk av meg selv som selvoppnevnt ekspert.
Men uansett, alle som er aktive i sosiale medier vet at man blir motsagt når noen er uenige. Høyt og tydelig, og ofte av mennesker du sannsynligvis aldri ville diskutert med hadde det ikke vært for blogger eller Twitter. Og heldigvis i en konstruktiv og hyggelig tone mesteparten av tiden. For folk liker å diskutere, og sosiale medier har jo nettopp en infrastruktur som muliggjør det å kommentere og diskutere med alle du ønsker å diskutere med. Men når alt som kommuniseres av relevant og urelevant havner i tidslinjen til alle som følger meg, slår det meg at strategien heretter å begrense diskusjoner på Twitter med andre som går over mange tweets. Dette for å unngå å oppleves som påtrengende eller belastende av mitt eget nettverk.

Media - en trussel eller en mulighet for omdømmet ?

2010-11-13T21:52:00.000-08:00

De siste ukene har vi fått høre at NRK-journalister gjennomfører kurs i kommersiell medietrening og krisehåndtering for næringslivstopper så de skal ta seg bedre ut på tv. Jeg skal her ikke mene noe om hvorvidt NRK skal ha lov til å drive medietrening eller om denne type aktivitet svekker NRKs integritet og omdømme, men med mange medietreningskurs for toppledere på samvittigheten, antar jeg at medietrening fortsatt i stor grad handler om å bli «drillet». Det handler om budskapsutvikling, hvordan man håndterer vanskelige spørsmål, hvilke journalistiske teknikker og metoder man bør benytte, hvordan man skal sitte, holde hendene, valg av klær og hvor viktig det er å feste blikket.

Kommunikasjonsbyrået JKL gjennomførte i fjor en undersøkelse blant 441 toppledere i offentlige og private virksomheter. Undersøkelsen forteller at mange føler uro når media tar kontakt. Dette fordi man gjennom manglende kunnskap om dagens medievirkelighet og journalistiske arbeidsmetoder, frykter å bli galt presentert. Resultatet blir ofte at man ikke blir forstått eller oppfattet som relevant, troverdig, sannferdig og interessant. Ambivalensen undersøkelsen avdekker skyldes i stor grad manglende kompetanse hos lederne i møtet med media. I dette feltet ligger det en utfordring i å profesjonalisere kontakten. Dette fordi man uten kjennskap til pressens regler og rutiner - skrevne som uskrevne - ofte står hjelpeløs i kontakten med journalistene.

For å mestre mediene, trenger fremtidens ledere kunnskap om medienes påvirkning.Godt er det da at vi på BI neste semester setter opp mediehåndtering som valgkurs for alle studieretninger. I kurset skal vi sette fokus på at den som skal uttale seg til mediene bør vite hva en vil si. Det handler om å formulere og kommunisere sitt budskap, og det handler om hvordan vi skal fortelle en riktig historie når journalistene er satt på feil spor. Dette fordi vår troverdighet og evne til å kommunisere budskapet er avgjørende for en profesjonell opptreden og en riktig posisjonering. Det må fremtidens ledere være bevisst!

Hvem er eksperter på sosiale medier?

2010-11-07T23:34:00.000-08:00

I dag kom jeg over en undersøkelse som viser at hele 65 prosent av amerikanske ledere sliter med å holde tritt med de siste trender og utvikling i den sosiale medier-sfæren. Undersøkelsen viser at 23 prosent av respondentene så langt mener den beste kilden til innsikt og kunnskap er deltagelse på konferanser og seminarer.

Mitt inntrykk, etter en høst med aktiv deltagelse i ulike workshops, strategisamlinger og foredrag for svært mange bedrifter, er at frustrasjonen er like stor her hjemme. Alle er på jakt etter ekspertene som kan gi oss svaret på hvilken effekt sosiale medier har på kundenes holdning og adferd.

Og det finnes "eksperter”, de fleste dog selvutnevnte. Noen også på grensen selvhøytidelige. Det er fra disse vi i dag betaler for gode råd om disponering av markedsbudsjetter, valg av virkemidler og ikke minst innsikt knyttet til trender og utvikling. Ingenting negativt om ekspertene, men hvem kan vel egentlig påberope seg å være ekspert på noe så nytt, uoversiktelig og lite dokumentert som som sosiale medier fortsatt representerer?

I Bloombergartikkelen "Beware Social Media Snake Oil" setter artikkelforfatter Stephen Barker søkelys på mye av det samme. Ha hevder ekspertene i stor grad representerer "wannabees" som er mest opptatt av å produsere bestselgende bøker og dele ut dyre råd til bedriftens ledergruppe basert på erfaringer fra såkalt vellykkede
casestudier.

Jeg tror vi fremover blir mer kritiske til hvem vi lytter til. Selv har jeg snart lagt bak meg første gjennomføring av Norges første høyskolekurs innen sosiale medier, jeg innrømmer at det har vært svært krevende. Tidvis har det gått utover både nattesøvn og familieliv. Å systematisere, sammenfatte og ikke minst sikre et godt teoretisk fundament har ikke vært noen enkel oppgave. Joda, jeg har hatt god og helt uvurdelig hjelp fra "ekspertene", men utfordringen er å profesjonalisere og sette i system og forankre ekspertrådene i et teoretisk fundament som fortsatt er svært begrenset. Dette har jeg i høst brukt mye tid på, lest og lært av det som finnes, og jeg er stolt over at studentene som har tatt kurset i høst høyst sannsynlig besitter mer kunnskap om hvilke mekanismer sosiale medier setter i gang, hvilken rolle de kan spille i forbindelse med lansering av nye produkter og tjenester og ikke minst hvordan bedriften selv skal kommunisere.

For å sikre videre kvalitet er det dog viktig at BI som ledende fagmiljø i Norge samarbeider med aktører utenfor huset som har samme agenda. Her på Institutt for markedsføring diskuterer vi i disse dager muligheten for å etablere et Forum for Strategisk Kommunikasjon, hvor BI sammen med utvalgte bedrifter utvikler og deler kunnskap etter en overordnet plan. Det handler om å iverksette aktivieteter som skaper ny innsikt. Det synes jeg hadde vært spennende...

Kvalitet og verdiøkning skaper sosiale merkelapper

2010-11-01T00:03:00.000-07:00

En ny amerikansk studie, omtalt i artikkelen "Study reveals why consumers fan Facebook pages" postet på Social Media Examiner lørdag denne uken, gir økt kunnskap om hvilken effekt sosiale medier har på kundenes holdninger og atferd. Undersøkelsen gjennomført av analysebyråeene Exact Target og Co Tweet forteller oss at rabatter og det å være bærere av såkalte "sosiale merkelapper"er blant hovedgrunnene til at vi "liker" merkevarer på Facebook. Studien viser at 40 prosent av amerikanske Facebook-brukere blir fan av merkevarer for å motta rabatter og kampanjeinformasjon, mens 39 prosent trykker på "liker-knappen" for å vise sin støtte til en merkevare til sine venner.

Men, "liking" fører ikke nødvendigvis til kjøp. Undersøkelsen viser at kun 17 prosent av Facebook-brukere, som liker minst en merkevare, sier at sannsynligheten for å kjøpe noe fra den de liker er stor. I tillegg sier mindre enn halvparten av respondentene at de ønsker kommersielle markedsførere velkommen i sosiale nettverk primært fordi de støtter fri konkurranse, ikke fordi man nødvendigvis ønsker interaksjon og dialog. Studien sammenlikner også Facebookfunnene med brukernes adferd på Twitter og mer tradisjonell onlinemarkedsføring. Bare 23 prosent av respondentene sier de følger merkevarer på Twitter og kun ti prosent sier de abonnerer på e-postvarsling fra merkevarer av samme årsaker.

Dette bekrefter Brian Solis påstand om at Twitter fremover vil tape terreng. Dette fordi det som driver mange av de ivrigste tvitrerne er mer konkurransen om å "ha den siste tweeten", enn relevant nisjekommunikasjon og kunnskapsdeling.

De amerikanske funnene bekrefter i stor grad det Gambit-rådgiver Rolf Aaneland Ellingsen vektla under Gambits frokostmøtet tidligere i høst der norske tall for Facebookbrukere ble presentert. Det handler i stor grad om å fremdyrke ambassadørene. Når vi ser en person som beveger seg fra å klikke på liker-knapp til å respondere på statusoppdateringer, for så å uttale seg om hva andre kommenterer for så å besøke en "fan page" daglig og samtidig annonsere sin ankomst, først da har vi lykkes i å dyrke fremvåre superfans - og det er disse som blir våre ambassadører. Noen av dem kan til og med bli enda mer, og noen av dem vil til og med bli enda viktigere, men vi vet ikke helt hvor vi skal begynne.

I den forbindelse ble respondentene i den amerikanske undersøkelsen spurt om hvilke annonsører som gjør den beste jobben med å engasjere brukerne på Facebook. Oreo (Nabisco) ble nevnt som favoritter blant brukere i alle aldersgrupper. Selskapet berømmes for sitt dag-til dag engasjement med kundene der dialogen er preget av gjensidig respekt, anerkjennelse og belønning i form av kuponger og såkalte freebies. Wal-Marts fangruppe med "bare"1,9 millioner tilhengere på Facebook, er liten i forhold til andre store merkevarer. Men selskapets no-nonsense tilnærming, der det fokuseres på kostnadsbesparelser, verdsettes i stor grad av kundene, uavhengig av alder og kjønn.

Victoria's Secret derimot har nærmere ni millioner fans og er dermed den best like amerikanske motesiden på Facebook. Det er primært selskapets produkttilbud som trekkes frem som attraktivt for tilstedeværelse på deres Facebook-side. iTunes er også en favoritt. Forbrukerne her setter stor pris på måten selskapet fremhever nye filmer og musikk på sin Facebook-side, samt den tette integrasjonen mellom Facebook og iTunes' musikk-tjeneste. Dove har bare i overkant av 200 000 fans på Facebook, men brukerne, primært kvinner, setter pris på den modige posisjonen merkevaren har tatt i sin "Campaign for Real Beauty". Mange Facebook-brukere omtaler Dove som "coming star" på Facebook såvel som i sosiale medier generelt. Reklamefilmen "Dove - commercial evolution" er en av tidenes mest sette reaklemfilmer på You Tube, der budskapet er at skjønnhet er individuelt, og henvender seg til kvinner som vil være enige i at skjønnhetsindustrien formidler et forvrengt bilde av skjønnhet.

Så hva kan vi trekke ut av dette. Jo, igjen bekreftes forskningen som viser at det ikke nødvendigvis antall "fans" eller "likes" man har i sosiale nettverk som har betydning for graden av innflytelse, men snarere merkevarens egenskaper og kvaliteten på forbindelsen som avgjør hvorvidt man faktisk har reell innflytelse eller ikke. Dette betyr at først når fansene opplever verdiøkning vil de være tilbøylige til å bli viktige bærere av nettopp din sosiale merkelapp.

Når asken påvirker omdømmet

2010-10-24T21:42:00.000-07:00

Denne uken var jeg innleder og foredragsholder på Kommunikasjonsforeningens høstkonferanse, Grenseløst, i Trondheim. Tema for foredraget var Askeskyen, som i april i år gav oss tidenes informasjonsutfordring. På høstkonferansen var det tid for oppsummering og refleksjon. For de av dere som ikke var tilstede - og er interessert, kan dere lese mitt innlegg her:

Askeskyen fra Island er antakelig den største krisen som har rammet norsk og internasjonal luftfart i Europa siden krigen. For mange føltes det helt uvirkelig da asken, som kom fra vulkanen Eyafjellajøkul, spredte seg over Europa. Luftrommet ble slått ut – i land for land. Og det har aldri før skjedd - at det har vært helt stille i hele det norske så vel som store deler av det europeiske luftrommet. Vi har opplevd både streiker og ekstremvær, men aldri har det vært helt stille overalt. Ikke en flystripe på himmelen. Ikke et menneske på en av flyplassene – over hele Europa. Krisen var definitivt et faktum – den 14. april i år.

Sentral krisekommunikasjonsteori vektlegger viktigheten av de scenarioer man i forkant kan se for seg – og hvor godt forberedt man er på at disse kan oppstå. Jo mer man har planlagt for på forhånd, jo større sannsynlighet sier teorien det er for at man kommer seg gjennom en krise uten nevneverdige riper i lakken. Den omdømmemessige konsekvensen av en krise avhenger på den annen side om mye mer enn selve krisen. Og de fleste av oss som er her i dag vet vel også at måten en krise håndteres på, er særlig viktig i bransjer der kundelojaliteten er under et sterkt press, fordi produktene, tjenestene og også prisene er svært like – noe flyselskapene i denne situasjonen raskt fikk føle på egen kropp.

Men en situasjon som denne hadde faktisk ingen kunne forestille seg – verken Island som nasjon og destinasjon, turistnæringen, regjeringen, flyselskapene, og samfunnet for øvrig. Heller ikke Europeiske og internasjonale luftfartsmyndigheters sentrale enhet for koordinering av værmeldinger som ligger utenfor London i England. Alle så mot denne enheten, som måtte følge sitt eget regelverk for ”aske i luften” – og det var: Full stopp. I etterkant ser vi at deres regelverk nå er under revisjon.

Men: Flere europeiske flyselskaper, som allerede hadde en streng økonomi, balanserte på randen av konkurs som følge av at asken fra vulkanutbruddet tvang dem til å la flyene stå på bakken. HSH undersøkte også tidligere i år effekten av vulkanutbruddet på blant annet reisebyråene, og ikke overraskende ble disse også hardt rammet da askeskyen stanset luftfarten i Europa.

Ingen kjenner den endelige sluttregningen vulkanutbruddet har påført norsk reiseliv, men reisebransjen har, i likhet med flyselskapene tapt enorme summer.

Askeskyen gav oss tidenes informasjonsutfordring; det å få i gang en velfungerende kommunikasjon, knyttet til en helt ny og ikke minst uforutsigbar situasjon for alle impliserte. Et sentralt mål var å gi publikum så helhetlig og konsistent informasjon som mulig. Det var krevende i en situasjon som hele tiden endret seg.

Det store spørsmålet var hva som kunne gjøres - på kort så vel som på lang sikt - for å minimalisere skadevirkningene og hindre tap av omdømme. En sentral aktør i krisen var Island og turistnæringen der. Ja, de var jo faktisks opphavet til krisen – med vulkanen som startet det hele. Bestillinger av reiser til Island, hotellovernattinger, guiding og andre servicetjenester stoppet momentant opp. Reiser som allerede var bestilt ble kansellert, og frykten for store økonomiske tap økte fra time til time. Husk: Island er etter finanskrisen helt avhengig av inntekter fra turistindustrien. Landet har 320.000 innbyggere, og hele 660.000 turister som besøkte øya i 2009. Det sier litt om hvor STOR reiseliv og servicenæringen der er. Turistene må også kjøpe ALT da de ikke kan ta med seg bobiler og annet, som vi ofte opplever i Norge. Man kan kun fly til øya. Så dette er etter finanskrisen den viktigste inntektskilden for landet.

Og vi følte med vårt brødrefolk på Island. Er det ingen grenser for ulykker som skal ramme den lille øya, tenkte vi da det sto på som verst. Men i motsetning til det finansielle jordskjelvet landet nylig hadde vært igjennom, ville ingen bebreide øyas innbyggere for vulkanutbruddet. Likevel opplevde vi at Island og islendinger under Askesky var ofre for ondsinnet humor og spontan forbannelse over hele Europa.

En sentral aktør i krisehåndteringen på Island var Icelandair Group – som eier hotellkjeder og bookingselskaper med mer på Island. I gruppen ligger også Icelandair – flyselskapet som opererer internsjonalt med Keflavik som base for flyginger mot Nord-Amerika og Europa. Etter vulkanutbruddet, og med hjelp fra et konsortium av dyktige markedsførere på Island og bidrag fra Icelandair sin eksterne rådgiver i Norge, gikk den islandske regjering i ledertog med Reykjavik by og så mange som 80 selskaper innen reiselivsnæringen sammen om å sette ut i livet en omfattende kampanje som fikk navnet; Inspired by Iceland. Hovedbudskapet skulle være å slå tilbake på inntrykket som var satt seg om at det var farlig å reise til Island. De islandske myndigheter hadde et klart ønske om å bruke vulkanen som en stor mulighet for å markedsføre republikken.

Kunnskapen om asketettheten var liten og den 15. april stenger Luftfartstilsynet offisielt luftrommet over Norge. Hver 6. time gis et detaljert øyeblikksbilde av situasjonen. Tidligere i hendelsesforløpet ble denne informasjonen kun delt med et par flyselskaper, men plutselig var det et stort antall aktører som ønsket mest mulig informasjon og flest mulig statusoppdateringer - samtidig og raskest mulig – en situasjon som igjen bød på store kommunikasjons utfordringer. Kritikken haglet etter at luftrommet ble stengt – og sentrale aktører innen luftfarten her hjemme mente at flyforbudet i Norge og resten av Europa var det største hysteriet noensinne og symptomatisk for et samfunn preget av paranoia.

Når det stormer som verst, er det ofte krevende å etterleve nedskrevne regler for krisehåndtering, merkevare- og omdømmebygging. Særlig var dette utfordrende fordi flyselskapene ikke hadde beredskap på kommunikasjonssiden som var dimensjonert for denne type krise over tid. Mye tyder derfor på at aktørene klarte seg gjennom god planlegging og hardt arbeid.

Kollega og professor i markedsføring Tor Walin Andreassen har i ettertid gjort seg opp noen meninger om hvordan flyselskapene har håndtert askeskyproblematikken. Han trekker frem at det er i slike ekstreme situasjoner at fremragende serviceselskaper viser seg. Som eksempel refererer han til det faktum at mens SAS mottok 35000 refusjonssaker i forbindelse med askeutbruddet på Island, har Norwegian druknet i nesten fire ganger så mange henvendelser fra sine kunder. Han hevder servicesjelen i de to selskapene viser seg i vanskelig tider. Den ene har skjønt det den andre sliter med. Selv vet han hvor han ville plassert ledige midler. Når SAS håndterer askekrisen bedre enn de fleste – for eksempel gjennom refusjon av billetter der og da – hevder Andreassen at dette er et uttrykk for deres servicekultur og kundestrategi. Resultatet ble blant annet færre klagesaker enn Norwegian.

fagkunnskapen

Bruk av sosiale medier sto sentralt i forbindelse med informasjonsformidlingen under Askesky. En nylig publisert artikkel ”Facebook as Agile CRM ? A business intelligence anlysis of the airline Ash Crisis” skrevet at Wanda Presthus og Bendik Bygstad ved Norges Informasjonsteknologiske Høgskole, konkluderer med at bruk av sosiale medier var helt avgjørende for at flyselskapene kom seg igjennom krisen med fortsatt en stor grad av fornøyde kunder. Markedsdirektør Åsta Braathen i Norwegian har i ettertid også konkludert med at ”uten sosiale medier tør hun ikke engang tenke på hvordan flyselskapet skulle greid å håndtere Askesky.

Også for Island som reisemål bidro kampanjen ”Inspired by Iceland” til rask effekt gjennom bruk av sosiale medier – på godt så vel som på vondt. Videoer med raseriutbrudd fra frustrerte passasjerer tok umiddelbart sosiale medier med storm.

Sky News sendte blant annet reportere til flere britiske flyplasser for å høre med passasjerer om hva de synes om situasjonen. Som i de fleste situasjoner går noen lenger enn andre, og en av dem fikk på kraftig manér kringkastet frustrasjonen knyttet til at vedkommende hatet Island. Akkurat den videoen har både herjet på Twitter og hatt over 300.000 visninger på et døgn på YouTube.

Men også på godt bekrefter håndteringen av Askesky forskningen som sier at riktig brukt er det et stort potensial å bruke sosiale medier i kommunikasjonen med omgivelsene – og det er hastigheten på spredning av informasjon om produkter og tjenester i sosiale medier som ansees som en vesentlig faktor. Bare dager etter at kampanjen ble lansert, tok bestillinger på Island seg opp og har siden vært sterkere enn noensinne. For Icelandair, var sommeren i år den beste sesong noensinne i form av profitt på bunnlinjen og antall passasjerer til Island. For Island som helhet, tangerte årets sommer rekorden fra 2009 med 660.000 besøkende – alle inspirert av Island.

Fra mitt ståsted var Askesky et av de første virkelig gode eksemplene på hvordan kundene/brukerene definerte adferden til en aktør. Flyselskapene ble tvunget til å forholde seg til en kanal brukeren selv definerte bruken av. I praksis betyr dette at omdømme gevinsten/tapet i starten i stor utstrekning ble definert av hvor raskt aktørene greide å adaptere seg til den nye adferden, og å utnytte kanalen for å løse den akutte krisen. Samtidig ble det etablert en ny brukeradferd, med nye forventinger til dialog med aktørene. Etter Askesky vil omdømmetapet/gevinsten være avhengig av i hvilken grad aktørene greier å leve opp til de nye forventingene som er skapt gjennom Askesky.

Egentlig er flyselskapene heldige, fordi de fikk en ”kick start” som gjør at det i løpet av en kort periode på noen uker ble tvunget til å lære seg de nye spillereglene. Det er det mange bransjer som vil misunne dem, fordi de neppe blir utsatt for en enkelt hendelse som gjør at de forstår ”hva som traff dem” – men må utvikle kompetanse og innsikt over tid.

Norske ledere kommuniserer for dårlig

2010-10-24T10:33:00.000-07:00

En fersk undersøkelse gjennomført av norske ledere på vegne av arbeidstakerorganisasjonen Lederne, viser at kun 41 prosent av norske arbeidstakere er fornøyd med kommunikasjonen fra egne ledere. Tallene mener jeg er urovekkende. Når det er mangelfull kommunikasjon på toppnivå, sendes det fort signaler nedover i systemet om at det er akseptabelt å slurve med kommunikasjon. En slik holdning kan fort få konsekvenser.

Dagens kommunikasjons- og medievirkelighet krever stadig større kunnskap, forståelse og forberedelse. Å kommunisere på en måte som skaper tillitt, deltagelse og forståelse blir for mange det viktigste virkemiddelet i merkevare- og omdømmebyggingen. Men alt for mange ledere glemmer betydningen av å snakke med sine medarbeidere. Ikke sjelden lages det flotte strategidokumenter og handlingsplaner hvor det brukes fine ord om bedriftens mål og ønskede resultater. Strategi- og handlingsplaner sendes ut til medarbeiderne, og ledelsen forutsetter at dette skal være tilstrekkelig informasjon og at budskapet blir forstått slik de forventer. Problemet er bare at ledelsen overser hvor viktig det er å forankre dette hos medarbeiderne i organisasjonen.

Som leder vil du spare deg selv og andre for mye usikkerhet, inneffektivitet, konflikter og manglende måloppnåelse om du kommuniserer tydelig og åpent, ansikt til ansikt med dine medarbeidere. Eksempelvis viser en utredning, gjort av det amerikanske konsulentselskapet Larkin Communication Consulting, at ni av ti bedrifter bruker skriftlig kommunikasjon når arbeidstakere skal informeres om viktige endringer. Videre foretrekker syv av ti ansatte å få slik informasjon i samtale med sin nærmeste overordnede. Den samme utredningen viser også at det er ni ganger større sannsynlighet for at de vil støtte et tiltak når lederne kommuniserer med sine medarbeidere ansikt til ansikt, enn om de får informasjonen skriftlig.

Urovekkende er det at bare fire av ti ledere er fornøyd med kommunikasjonen med sine overordnede. Selv mener jeg noe av grunnen til dårlig kommunikajson på toppledernivå kan knyttes til at forståelsen av kommunikasjon som fagområde er bare i beskjeden grad revidert som følge av de betydelige endringene som har skjedd innen faget de siste årene. Det er ikke bare oppmerksomhet som gjør virksomheter til fremtidige vinnere, men troverdighet, kommunikasjon basert på ekte verdier, etikk og langsiktighet er klare suksessfaktorer. Endringer om maktbalansen mot brukerne og nye mediekanaler mener jeg gjør at vi også nå kan snakke om en overgang til en ny tid som innebærer at kommunikasjonsfaget får nye fasetter. Dette innebærer at det fremover blir en større utfordring å velge metodikk og måter å formidle innhold og budskap på, i og utenfor organisasjonen.

Markedskommunikasjons- og markedsføringsmiljøet på BI er derfor nå svært opptatt av å jobbe inn mot et helhetssyn på kommunikasjon, fremfor å tenke kommunikasjonsfaget stykkevis og delt. Det handler om integrering og parallellitet som sikrer et godt samspill mellom markeds- og kommunikasjons-aktivitetene – det være seg den organisasjonsdrevne merkevare- og omdømmebyggingen, de betalte aktivitetene så vel som de ubetalte. En slik tankegang tror jeg blir avgjørende i fremtiden.

Hva gjør vi med dem som allerede liker oss?

2010-10-24T10:32:00.000-07:00

Tør du legge neste års kommunikasjons- og markedsplaner uten å tenke Facebook? Det var spørsmålet Gambit Hill & Knowlton stilte da de inviterte kunnskapshungrige bransjefolk til frokostseminar tidligere denne uken. I følge en fersk undersøkelse om hva norske konsumenter mener om virksomheters bruk av Facebook som kommunikasjonskanal, er svaret trolig nei.

Undersøkelsen viser at hele 52 prosent av norske Facebookbrukere i dag er tilhenger av en bedrift. Kort oppsummert er 64 prosent av disse "fans" for å vise at de liker eller støtter bedriften, 47 prosent er tilstede for å motta tilbud eller informasjon og 43 prosent for å få de siste nyhetene fra selskapet først. 20 prosent er fans for å bli underholdt og 18 prosent for å dele sine meninger eller stille spørsmål til virksomheten.

Rådgiver Rolf Aaneland Ellingsen i Gambit hevder at det store tusenkronersspørsmålet er hvordan norske bedrifter skal klare å omdanne passive fans til aktive ambassadører. Problem-stillingen synes jeg er interessant. Hvordan skal vi utnytte potensialet som ligger i at noen i utgangspunktet faktisk liker oss? Dette har ikke markedsføringsguru Phillip Kotlers teori fra 60-tallet så langt fortalt oss noe om...

I artikkelen Marketing 101 - 4 C's versus the 4 P's of Marketing hevder professor Bob Lauterborn, ved University of North Carolina, at 80 prosent av nye produkter mislykkes hvert år. Dette fordi det er noe fundamentalt galt med måten vi i dag tenker på, sier han. Han mener at nøkkelen til suksess er å erstatte Kotlers fire P'er (product, price, place og promotion) med hans egne fire C'er (consumer, cost, convenience og communication). I korte trekk handler tankegangen om nødvendigheten av å ta utgangspunkt i forbrukernes behov og ønsker for å lykkes i et marked. En merkevare må med andre ord oppfylle kundenes forventninger, og bidra til verdiøkning.

Så hva gjør vi med alle dem som allerede liker deg på Facebook ? Hvordan skal vi få dem til å bli aktive ambassadører for akkurat ditt budskap? For å lykkes på Facebook må du, som medierguru Brian Solis snakket mye om i sitt key note innlegg på onlinekonferansen Facebook Marketing Summit 2010, som jeg følger med stor interesse om dagen, finne måter å integrere brukerne og stimulere til samhandling. Det handler om å produsere relevant innhold som folk ønsker å dele med andre - fordi innholdet gir verdi. Det handler om å ta del i samtalene, posisjonere merkevaren som en positiv kraft og samarbeide med talsmenn for kundene. Brukt riktig kan man også via Facebooksiden sin få langt mer informasjon om hvem kundene egentlig er, hva slags produkter de er opptatt av og hvor ofte de kommer tilbake.

Brian Solis mener Facebook derfor i økende grad vil utkonkurrere bedrifter egne hjemmesider. For mange virksomheter, har Facebook allerede blitt den viktigste arenaen for kommunikasjon med kunder.

Solis trekker spesielt frem top tre av selskaper som har lykkes på Facebook; Starbucks, Coca-cola og Oreo. Starbucks, med i dag nesten 14.2 millioner tilhengere på Facebook, berømmes for sitt dag-til dag engasjement med kundene der dialogen er preget av gjensidig respekt, anerkjennelse og belønning.

Så heretter det handler om å snu på flisa, og sette kundenes behov i førersetet. Spennende synes jeg også det er at den legendariske markedsføringsgruen Philip Kotler og hans kolleger, Hermawan Kartajaya og Iwan Setiawan, nå har identifisert et definitive brudd med tidligere markedsføringsmodeller. Gjennom å bevege seg bakenfor produktbaserte (Markedsføring 1.0) og forbrukerbaserte (Markedsføring 2.0) strategier bringes nå Markedsføring 3.0 inn som et begrep - der man i større grad har en holistisk holdning til kunder som flerdimensjonale, verdidrevne mennesker, og til og med som potensielle samarbeidspartnere.

Og får marketing guru, forfatter og blogger Seth Godin rett i sin spådom vil vi allerede neste år oppleve at 90 prosent av alle kjøpsbeslutninger baseres på word of mouth eller digital promotering. Så det å dyrke frem ambassadørene blir utvilsomt avgjørende for fremtiden.

Når strategiene uteblir på Twitter

2010-10-10T21:37:00.000-07:00

Det "tweetes", "tvitres" eller kanskje rett og slett "kvitres" over en lav sko om dagen. I følge Tvitre.no har rundt 140.000 nordmenn nå en Twitter-konto. Hver og en av oss har også i snitt sendt 165 Twittermeldinger og følger 70 andre personer.

Selv begynner jeg å bli småfrustrert over Twitter. Etter snart ett år med å følge med på mange profiler og mye innhold, merker jeg en slags oppgitthet. Nei, det handler ikke om digitalt selvmord, men en irritasjon knytttet til at det nå dessverre går stadig lengere tid mellom hver gang jeg finner noe som oppleves som relevant. Dette fordi microbloggen nærmest svømmer over av trivielle og intetsigende tekster, med mer eller mindre håpløse diskusjoner, statusoppdateringer, godnattaklemmer, poesi og anmeldelser av dopapir på hoteller.

Dette kan igjen relateres til min stadig økende bevisstgjøring knyttet til at det ikke nødvendigvis er antallet personer man følger som har betydning for hva man får ut av tilstedeværelse i nettsamfunn. Som professor Michael Kearns ved University of Pennsylvania hevder - det er snarere personenes egenskaper og ”kvaliteten” på forbindelsene som avgjør hvorvidt man opplever få verdi ut av sin deltagelse i sosiale nettverk. Dette betyr at man kan følge mange tusen personer på Twitter, men tvitrere som poster uinteressant informasjon og oppleves som påtrengende eller belastende av nettverket, gjennom stadige uinteressante twitteroppdateringer, får ingen innflytelse, men isteden bli stående som ”fyll” på andres vennelister. Dem har jeg nå for mange av i mitt nettverk.

Problemstillingen ble også belyst i hovedinnlegget til sosiale medierguru, Brian Solis, på den pågående onlinekonferansen Facebook Success Summit 2010 som jeg selv med stor interesse følger i disse dager.

Solis hevder at Twitter fremover vil tape terreng, nettopp fordi det som driver mange av de ivrigste tvitrerne er mer konkurransen om å "ha den siste tweeten", enn relevant nisjekommunikasjon og kunnskapsdeling. En interessant artikkel i den forbindelse er også "Pumping Up the Self-Control in the Age of Temptations" nylig publisert i the New York Times. Artikkelen som tar for seg viktigheten av viljestyrke - eller kanskje mangelen på sådan, illustrerer at det kanskje er mulig å trene på å tvitre mindre...

I så måte bekrefter dette at mange ikke har en klar strategi for hvordan microbloggen skal brukes og dermed hvilke tvitrere man følger. I Dagbladet kunne vi nylig lese at Kronprinsparet fulgte sexbloggen Flinke Piker. Slottet opplyste i etterkant at det ikke gjøres noen vurderinger av hvem som følges på Twitter og at Mette Marit og Haakon automatisk følger alle som følger dem. Det vakte også en viss oppsikt på Twitter da VG i sommer offentliggjorde en liste med “100 tvitrere du bør følge“, uten å gi leserne noen videre forklaring på hvorfor man etter sigende bør følge de 100 “kjendisene, filmstjernene, litteraturpersonlighetene og kunstkritikerne”.

Kjeder noen deg på Twitter? Slutt å følge dem da vel , det kan vel noen si. Hvis en blogger eller fem kjeder vettet av deg, så er det jo bare å holde seg unna. Og det er jo riktig. Selv følger jeg i dag 179 personer på Twitter. I en større sammenheng er dette svært få. Likevel ser jeg at det er i overkant ambisiøst - i henhold til målet. For meg dreier det seg om å få størst mulig verdi ut av min deltagelse i sosiale nettverk og dra fordel av hverandre. I så måte vil retten til ”medlemskap” fremover bli mer eksklusiv. Informasjonsfiltrering blir et nøkkelord, og i løpet av uken vil antallet jeg følger på Twitter nok bli halvert...

Når verdier kommuniserer

2010-10-03T21:07:00.000-07:00

Det har igjen stormet rundt Petter Northug. Etter at sponsoravtalen mellom langrennsstjernen og den omstridte energidrikkfabrikanten Red Bull nylig ble fornyet, har debatten igjen rast i Idrettsnorge.

Utgangspnktet er at Skiforbundet lenge har prøvd å forhindre langrennsstjernen å inngå et samarbeid med Red Bull. Dette fordi flere av sponsorene til forbundet har uttrykt misnøye med at Norges største langrennsstjerne "går sine egne veier"og blir assosiert med andre verdier enn det man hevder norsk idrett står for. I så måte kan mye tyde på at Skiforbiundet har prøvd å hindre en avtale, ikke nødvendigvis på grunn av egne og sterke motforestillinger, men fordi forbundet har følt press fra egne sponsorer. Tidligere sponsorgiganter som Statoil har gått vekk fra eliteidrett. Telenor utelukker ikke å gjøre det samme om topputøverne nettopp gjør som Northug og inngår stadig flere private sponsoravtaler.

Debatten belyser relevante problemstillinger og har skapt engasjement. Mange hevder at Northug, som nå har inngått en privat sponsoravtale med Red Bull, burde få gjøre som han vil, uavhengig av hva forbundet sier. Northug selv hevder at fordi han nå har fått bånd på seg i forhold til hvor energidrikken kan profileres, må han finne på andre ting utenfor langrennssirkuset som kan være med på å profilere drikken. Dette vil resultere i mangel på kontroll fra Skiforbundets side - en utvikling forbundet selv og andre sentrale aktører i Idrettsnorge høyst sannsynlig er svært lite tilfreds med.

Det å være tro mot sin egen identitet er et av de viktigste elementene i vellykket merkevarebygging. Nyere forskning bekrefter også at merkevarebegrepet har blitt bredere og ikke lenger kun omfatter selskaper men også individer. Og nettopp fordi ditt personlige varemerke blir stadig mer viktig, er det også viktig å overvåke og holde seg orientert om hvilket bilde man formidler av seg selv. Det betyr at et langrennsess som ikler seg en logo som står i strid med nedfelte verdier kan resulterer i at vedkommende mister noe sin egen identitet og kredibilitet.

Problemstillingen i denne saken er imidlertid ikke at Petter Northug forvalter sitt eget varemerke verken dårligere eller bedre enn andre. Ei heller handler det om hvorvidt langrennsesset er bevisst egne verdier og hvordan disse skal forvaltes i kommunikasjonen med omgivelsene. Men når det ikke er samsvar mellom Idrettsnorges overoednede verdier og de verdier Northugs som privatperson står for, kan man fort havne i et legitimeringsgap som kan skade troverdigheten til begge parter.

Når Nordthug nå velger å dele seg opp i forhold til sine sponsoraktiviteter, der han i noen sammenhenger fremstår som privat og i neste øyeblikk som representant og ambassadør for langrennssporten, blir det viktig å være bevisst ikke bare på hvordan man ønsker å fremstå, men også på hvordan du ikke ønsker å fremstå. Dette er elementær kunnskap om merkevareledelse som ikke bør glemmes - heller ikke i denne saken.

Svekkes integriteten når bloggere bli kommersielle ?

2010-09-15T00:30:00.000-07:00

I går kunne vi i en kommentar i Dagens Næringsliv lese at en av fem norske annonsører mener det er greit å betale seg til redaksjonell dekning i blogger. Kommentaren tar utgangspunkt i en undersøkelse nylig gjennomført av Annonsørforeningen som bekrefter at hele 20 prosent av norske bedrifter mer enn gjerne betaler for å få redaksjonell omtale hos populære bloggerne. Så mange som 17 prosent av de spurte forventer også å få positiv omtale ved betaling eller tildeling av produkter.

Flere av landets mest leste bloggere har det siste året vært på banen med ytringer om at deres meninger ikke er til salgs. Andre har åpenhjertlig fortalt leserne sine at de er blitt oppringt av annonsører med tilbud om produkter, i håp om at den utvalgte blogger ville skrive noen ord om den. De fleste av dem hevder dog at forutsetningen for å skrive om produkter og tjenester er at man kan skrive det man vil.

At bloggen som uttrykksform får stadig større makt er ikke noe nytt. Sosiale medier har så langt vært de frie tankenes og de frie entreprenørenes plattform, og bloggosfæren er grunnleggende antiautoritær i sin natur.
Men hva vil nå skje, når kommersielle krefter inntar sosiale medier gjennom bloggere som har som utgangspunkt å promotere kommersielle produkter og tjenester?

En ting er iallefall helt sikkert - det medfører økt ansvar for seg selv og andre. Ansvaret mener jeg knyttes til integritet - og integritet henger sammen med troverdighet og uavhengighet. Det handler om å unngå dobbeltroller, ikke bære flere hatter, og om å unngå skjulte agendaer i forhold til leserne. Uavhengigheten har så langt vært selve kjernen i bloggernes integritet, og den ønskede trovedigheten har kommet som en konsekvens av dette.
For å ha en integritet så må en ikke ha gjort ting som gjør at leser vil tvile på det som en formidler. Paal Leveraas 2004 hevder at de smarteste kommersielle bloggerne unngår markedsføringsprat og tekstreklame, men tilbyr seg og sin blogg som en profesjonell innholdstjeneste hvor brukerne finner relevant og nyttig informasjon. Her deler jeg Thomas Moens bekymring. I innlegget "Bloggnorge beveger seg i feil retning" hevder Thomas, som selv tjener penger på sin blogg, at blogging har gått fra å være en fantastisk måte å uttrykke seg og kommunisere med andre på, til at nå stadig flere bloggere streber etter flest mulig lesere, jakter på raske penger og provosere for å få mest mulig oppmerksomhet. Slik det ble i sommer da det dukket tre flasker musserende vin opp på sidene til tre av Norges største bloggere; Annette Haga, Ida Wulff og Caroline «Fotballfrue» Berg Eriksen, med titusenvis av daglige lesere. Dette skjedde etter at importøren hadde tatt kontakt med dem og tilbudt alkoholen.

Saken har skapt debatt. Flere velkjente bloggere trekker frem at fenomentet "kjøpt og betalt" kan skade bloggernes troverdighet. Som kjendisblogger Heidi Nordby Lunde, kjent som VamPus, sier i en kommentar til NRK; Selv om man får ting gratis, kan det fort koste mye i form av troverdighet. Man kan framstå som litt billig og uten kritisk sans.

Fordelen til bloggere er at mange av dem nettopp har en sterk troverdighet ovenfor sine lesere. Når store merkenavn nå er villig til å bruke penger er å kjøpe seg redaksjonell omtale i sosiale medier, blir bloggernes egen integritet et nøkkelord. Og det er bloggeren selv som må ivareta sin egen integritet, mens det er publikum som ivaretar troverdigheten. Derfor hjelper det svært lite om en blogger i en kontroversiell situasjon insisterer på at hans eller hennes integritet er i behold, dersom publikum mener det motsatte. Og her er det også dessverre slik at bare publikums mistanke kan være nok til å skade troverdigheten, selv om det reelt sett ikke skulle være grunnlag for det.

PFU famler i ukjent farvann

2010-09-05T21:33:00.000-07:00

Tirsdag i forrige uke behanandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) saken som redaktør og teologistudent Eirik Junge Eliassen tidligere i sommer klaget inn for utvalget. Bakgrunnen for klagen var at nettstedet itromso.no siterte en uttalelse Eliassen hadde kom med på sin lukkede Facebook-profil. Dette betyr at man måtte være en av Eliassens 2700 venner, flere av dem journalister, for å få tilgang til uttalelsen.

PFU besluttet at itromsø ikke hadde brutt god presseetikk. Dette fordi utvalget mente at det er ytringens innhold og samfunnsmessige betydning som er avgjørende for hvorvidt media kan bruke slike sitater. Samtidig vektla utvalget at Eliassen som en kjent person må tåle at media videreformidler hans synspunkter. Saken er imidlertid kanskje ikke så åpenbar som PFU skulle ønske. Debatten har rast etter at PFU frikjente avisen for å ha brukt sitater fra en lukket profil på Facebook.

Eliassen-saken er et godt eksempel på det vanskelige terrenget sosiale medier representerer når det kommer til presseetisk regelverk. Klageorganet har kun én gang tidligere behandlet en lignende sak. Tilfellene er ikke flere i andre europeiske land heller. Det PFU forrige uke ble invitert til, var på mange måter derfor presseetisk nybrottsarbeid.

Nybrottsarbeid til tross. Pressens Faglige Utvalg innfridde ikke på tirsdag. I et opptak fra møtet så vi usikre medlemmer som vinglet frem og tilbake i argumentasjonen. Flere var dog innom prinsipielle forhold ved saken, men var ikke overbevisende i forhold til å gå i dybden på problemstillingene. Kanskje på grunn av mangel på kunnskap om det nye medielandskapet, eller kanskje aller helst fordi det er vanskelig å være tydelig når man diskuterer noe som ligger i en slags gråsone mellom folkevett og journalistiske prinsipper.

Flere etterlyser klarere regler for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale medier

Ingen er vel i tvil om at livet ville vært betydelig enklere hvis alt kunne reguleres i klare regler. Men fordi gråsonene er mange i dette landskapet, vil det nesten være umulig å komme opp med noe fasitsvar på hvordan pressen skal og bør oppføre seg i forhold til ytringer i sosiale medier. Slik det ble gjort av Pressenævnet i Danmark, der en prinsipputtalelse, hvor de skiller mellom hva som er lukket og hva som er åpent, altså: det som ligger åpent kan fritt gjenbrukes, men ikke det som foregår på lukkede profiler, har skapt problemer i forhold til senere og tilsvarende saker. Det skjedde ikke på tirsdag, og det er nok klokt. Her må man nok føle seg frem og prøve flere saker før man enes om en prinsipiell avklaring rundt spørsmål om kontroversielle statusoppdateringer på Facebookprofilen din fritt kan refereres og videreformidles i media.

Men en ting er sikkert, heller ikke pressen kan lukke øynene for Facebookrevolusjonen. Og jeg tror vi som brukere av Facebook og andre sosiale nettsamfunn må innse at journalister på nyhetsjakt alltid finner veien inn bak stengte dører og lukkede profiler for å finne gode nyhetssaker. I så måte handler det som også Svein Brurås, lærer ved journalistutdanningen i Volda har påpekt, om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden og behovet for en kritisk dekning av samfunnsspørsmål på den andre. Her synes jeg også den amerikanske journalisten og forskeren Dan Gillmors tanker om framtidig nyhetsrapportering er interessante. Gillmore, som i sommer var på norgesbesøk for å snakke til journalister og redaktører om fremtidens journalistikk fremhever at journalistikken fremover vil bli mer inkluderende - noe alle kan delta i og være med på å forme - et fenomen han mener delvis blir en trussel mot og noe som kan ta over for det vi forbinder med tradisjonell journalistikk.

Igjen handler det om bruk av folkeskikk 2.0, nettvett og aktsomheten av å legge ut på ytringer på nettet du ikke vil ha ut i offentligheten. I så måte bør man ha som hovedregel at alt du publiserer på nettet er noe du også kunne ha uttalt deg om til en folkemengde med en blanding av gode venner, familie, journalister og fremmede. Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg tror at meldinger på nettsamfunn lett kan bli misforstått og oppfordrer derfor folk til å være forsiktige. Folk slenger fra seg halvfleipete meldinger på Facebook og når det står der kan det kanskje virke mer alvorlig enn det var ment fra avsender, hevder han.

PFU-klager med utspring i sosiale medier vil trolig komme på løpende bånd. En fersk undersøkelse viser imidlertid at blant 227 redaksjonener, svarer så mange som 203 redaksjoner "nei" og bare 20 redaksjoner "ja" på spørsmålet om PFUs uttalelser brukes som grunnlag for etisk debatt internt i redaksjonene. Her er jeg enig med IJs fagmedarbeider Gunnar Bodahl-Johansen som hevder resultatet er dårlige tall for selvdømmeordning fordi PFUs uttalelser har en sterkt begrenset verdi hvis de ikke gjøres til etisk fellesgods i norske redaksjoner. Det synes jeg kanskje er mer bekymringsfullt....

Hva kan vi lære av BP?

2010-08-30T07:50:00.000-07:00

I sommer har vi vært vitne til tidenes kanskje verste omdømmekrise. Den 20. april eksploderte oljeplattformen Deepwater Horizon i Mexicogolfen, og elleve medarbeidere omkom. Oljen har fortsatt å sprute ut, og har løst seg opp i flere hundretusen flak som etter hvert har nådd amerikanske strender. Oljeselskapet British Petroleum har fått massiv kritikk for håndteringen av oljekatastrofen. Igjen er vi tilskuer til en ledelse som snubler i seg selv, sin snevre virkelighetsforståelse og manglende evne til handlekraft. Resultatet blir tapt troverdighet og svekket omdømme.

Denne uken kunne vi i The Public Relations Strategist lese om BP's erfaringer knyttet til håndtering av krisen i Mexicogulfen. I lengre tid har folk vært i harnisk over måten oljeselskapet har håndtert katastrofen på, og i blogger og ikke minst på tweeten BPGlobalPR, som 29 dager etter at krisen var et faktum ble opprettet av illsinte motstandere, har det vært drevet sarkasme på høyt nivå på bekostning av oljeselskapet. Tweeten følges av over 200.000 for øyeblikket, og har resultert i store mengder negative oppslag om BP’s håndtering av krisen i internasjonale medier. BPs offisielle Facebook - og Twitterkonto @BP_America, som forøvrig bare har 18.000 følgere, benyttes lite og kommunikasjonen går mest en vei. Også på YouTube har samtalene vært mange, videoklipp fra falske pressekonferanser har blitt distribueret og delt med andre i bred skala.

Som høyskolelektor og tidligere kommunikasjonsrådgiver får jeg nå og da spørsmål fra journalister om å kommentere saker om merkevarer i kriser. Dette skjer særlig når en bedrift, organisasjon eller person har gjort eller sagt noe som er uvanlig. Spørsmålet er som regel: Hva vil denne saken ha å si for omgivelsenes holdning til det vi ser og hører? Dette spørsmålet kan besvares på mange måter. Og hvilke svar man gir i en slik sammenheng avhenger av innhold, omfang og konsekvenser. Men en ting som er sikkert er at vår oppfattelse av merkevaren påvirker kundenes sympati, kjøp og gjenkjøp. For egne ansatte kan det skape stolthet og motivasjon. På arbeidsmarkedet avgjør det hvor attraktiv man er som arbeidsgiver og i forhold til myndigheter og media vil det definere egen posisjon og troverdighet.

Så hva kan vi lære av BP? For det første; Av toppledere må vi i dag forvente at de kan håndtere kriser i sosiale medier like profesjonelt som de håndterer kriser i tradisjonelle medier. Negativ vareprat på nettet kan man ikke overse, det må håndteres raskt, kompetent og profesjonelt. En fersk bacheloroppgave med tittelen "Krisekommunikasjon i sosiale medier" gjennomført av tre studenter fra bachelorstudiet i markedskomunikasjon på BI i år, bekrefter at sosiale medier er effektive i forhold til å avdekke gapet mellom hva bedrifter sier og hva de faktisk gjør. Funnene viser at kriser i sosiale medier i hovedsak oppstår på grunn av amatørmessig håndtering og gal bruk. En av respondentene sier det slik: Hvis omdømmekriser oppstår i sosiale medier, ber du om det. Da har du ikke fulgt med i timen. Påstanden forklares med at enkle søkeverktøy kan skape bevisstgjøring i forhold til praten som går der ute. Om deg - på Twitter og Facebook, i blogger og i andre sosiale medier. Valget er ditt. Skal du være med i samtalen og dermed påvirke retningen den tar? Eller skal du tie stille håpe at den går over? Ved å lytte til samtaler, kan du få verdifull informasjon og tilbakemelding. Du lærer hva kundene dine sier om deg, og kan plukke opp faresignaler om at noe er galt med produktet, personene som jobber i selskapet eller virksomheten som sådan. Her skiller krisehåndtering i sosiale medier seg fra tradisjonell krisethåndteringsteori ved at det er relativt enkelt å få oversikt over hva interessenter tenker og mener om nettopp din organisasjon. Den største tabben i så måte er å stikke hodet i sanden og håpe at det går over.

Mangelen på kunnskap og egen deltagelse i sosiale medier i forkant av oljekatastrofen, vanskeliggjorde BP’s mulighet til å respondere på aktiviteten som foregikk på @BPGLobalPR og i andre sosiale medier. Oljeselskapet selv hevder situasjonen opplevdes som et mareritt, og resultatet ble handlingslammelse og nærmest ignorering av praten som foregikk. Respondenter i bacheloroppgaven vektlegger viktigheten av å selv "ta kontrollen over nyhetsflyten i sosiale medier". Vi har dog forskning som moderer dette synet; Brake og Safkos (2009) vektlegger at det ikke er mulig å kontrollere samtalene i sosiale medier, men at det er mulig å påvirke dem!

God mediehåndtering handler om hvordan man formulerer og kommuniserer sitt budskap - i sosiale medier som ellers. Virksomhetens troverdighet og evne til å kommunisere sitt budskap er avgjørende for en profesjonell opptreden og en riktig posisjonering. Bacheloroppgaven konkluderer med at organisasjoner som mestrer bruk av sosiale medier oppfattes som mer åpne og ærlige. Disse vil dermed også fremstå som mer troverdige avsendere i sin krisekomnunikasjon.

Sist men ikke minst så handler det om planlegging. En rapport fra Oxford Research Executive Briefing fra 1995 med tittelen “The Impact of Catastrophes on Shareholder Value” viser at selskaper med en effektiv kriseplan opplevde fem prosent gevinst i aksjeverdi etter 50 dager, mens bedrifter uten en plan tapte opptil 15 prosent i inntil ett år etter en krise. Hvis du sammenligner oljeutslippet i Mexicogulfen i april i år med Exxon Valdez-utslippet i mars 1989, har BP mistet halvparten av sin aksjeverdi mens Exxon-aksjen endte på syv prosent over det aksjen hadde ligget på før ulykken.

Og som Kevin Dugan, APR, sier i artikkelen "Handling a Fake Twitter Account": Kriser i sosiale medier krever en annen tilnærming enn håndtering av kriser i tradisjonelle medier. Likevel er de ikke gjensidig utelukkende fra hverandre. Han setter også spørsmålstegn ved det faktum at svært mange virksomheter har bestemt seg for å bruke sosiale medier som en av flere kanaler i virksomhetens markedskommunikasjon, men at de færreste har en klar strategi for hvordan dette skal gjøres. Organisasjoner uten en strategi for krisehåndtering og informasjonsstyring i sosiale medier vil få store problemer med informasjonshåndteringen, noe krisen i Mexicogulfen i april i år er et godt eksempel på.

Nytt semester, nye muligheter !

2010-08-24T05:41:00.000-07:00

Det er spennende dager! Starter denne uken opp et nytt semestert, hvilket innebærer møte med tre nye klasser og masse forventningsfulle studenter. Tenk å være så heldig å ha verdens beste jobb - den er det mange som minsunner meg.

Blant fagene jeg skal ha i høst er kurset Omdømmebygging i varehandelen, Kurset er varehandelsstudentenes første møte med en bransje i stadig endring. Og det er flere tendenser i varehandelen som tilsier at betydningen av omdømmet vil øke: globalisering, produktlikhet, pressgrupper og ikke minst mediefokusering er noen av dem. I dette kurset skal studentene få en grunnleggende forståelse for at en virksomhets omdømme bygges på tillit, ansvarlighet og troverdighet i relasjoner til omgivelsene. Målet for enhver varehandelsbedrift er høy kjennskap til og en positiv vurdering av virksomheten og de områder den ønsker å prioritere. Først da har vi lykkes i omdømmebyggingen.

Et annet kurs på timeplanen er MRK 3405 Kommunikasjonsadferd. Kurset tar utgangpunkt i at vi stadig oftere ser eksempler på at kommunikasjon spiller en viktig rolle i en virksomhets overlevelse og vekst. Like ofte ser vi at organisasjonens kommunikasjonsadferd påvirker eller skaper oppfattelsen av varer og tjenester i markedet. Derfor har også kommunikasjon blitt en kjerneoppgave i de fleste bedrifter, enten du ønsker å skape merkekjennskap, kjøpsintensjon eller utvikle og innrette den totale markedsleveransen etter hvordan man ønsker å bli oppfattet. Men forståelsen av kommunikasjon som fagområde er bare i beskjeden grad revidert som følge av de betydelige endringene som har skjedd innen faget de siste årene. Det er ikke bare oppmerksomhet som gjør virksomheter til fremtidige vinnere, men troverdighet og kommunikasjon basert på ekte verdier, etikk og langsiktighet er klare suksessfaktorer.

Begge kursene er praktisk-teoretisk i den forstand at mye av teorien prøves direkte ut i praksis. Dette innebærer at i begge kurs skal studentene følge reelle oppdragsgivere gjennom hele semesteret og utfordres på problemstillinger virksomhetene selv har. Blant oppdragsgiverne i år finner vi - for omdømmekurset; Ica Norge og Bergans, og for kurset i kommunikasjonsadferd skal studentene jobbe med kommunikasjonsutfordringer for Ski VM 2011 og fornøyelsesparken Tusenfryd.

VM på ski i Oslo i 2011 starter med offisiell åpningsseremoni onsdag 23. februar og varer til søndag 6. mars 2011. Studentene i kurset MRK 3405 Kommunikasjonsadferd skal i høst bistå Ski-VM med utforming av konkrete kommunikasojnstiltak for å sikre at Ski-VM 2011 blir tidenes store folkefest i hovedstaden.

Sist men ikke minst startet jeg forrige uke opp det nye kurset i sosiale medier. Kurset, som jeg selv mener er på nivå med tilsvarende kurs på ledende økonomiske høyskoler verden over, tar utgangspunkt i det faktum at kommunikasjonsvanene våre er i ferd med å endres. Aldri har så mange engasjerte mennesker gitt utrykk for egne tanker, synspunkter og holdninger på nett som i dag. Og aldri har vi brukt nettet hyppigere for å finne ut hva andre mennesker mener, når vi selv ønsker å holde oss orientert. Ulike målgruppers direkte innvirkning på en virksomhets eller et produkts omdømme har heller aldri vært større.

Også i dette kurset jobber vi med reelle oppdagsgivere. Som tidligere nevnt er DnB NOR med, i tillegg har vi fåttt med interesseorganisasjonen Sportsbransjen AS og en av Norges største aktør innenfor vin- og brennvinsmarkedet, Pernod Richard Norway som har et spennende case innenfor feltet B2B markedsføring og sosiale medier. For samtlige oppdragsgivere skal studentene utvikle et plandokument som skal leveres til bedriftens ledergruppe og styre som ett av flere dokumentgrunnlag for vedtak av strategi og budsjetter for virksomheten satsning i sosiale medier.

En av de største aktørene innenfor vin- og brennvinsmarkedet, Pernod Ricard Norway, ønsker å ta markedsandeler innenfor kategorien brennevin og akevitt. I høst skal studentene i kurset Sosiale medier på BI berede grunnen for selskapets strategi sosiale medier.

Daglig leder i Sportsbransjen, Trond Evald Hansen, sier det på denne måten: "Jamfør Sportsbransjen AS sin visjon om å fremme sport og fritid blant folk flest, er det helt avgjørende for oss å være med i utviklingen av å bruke sosiale medier som et verktøy i den sammenhengen. Vi er entusiastiske over å få anledning til å jobbe sammen med de beste fagmiljøene på BI, og få kunne arbeide med studentene på høyskolen for å se på ulike problemstillinger innen tematikken sosiale medier, sier han".

Jeg gleder meg!

Sosiale Medier inntar Businesskoler verden over

2010-08-16T01:44:00.000-07:00

I siste nummer av Business Insider og Bloomberg Business Week kan vi lese at ledende businesskoler som Harvad, INSEAD og Columbia nå satser store ressurser på å tilby master- og bachelorstudente egne kurs i sosiale medier. Bakgrunnen er den stadig økende etterspørselen etter studenter med kunnskap om hvilke mekanismer sosiale medier setter i gang, og hvordan disse til syvende og sist påvirker kundenes holdninger og adferd. For meg er dette svært inspirerende lesning. Torsdag denne uken starter jeg nemlig opp mitt eget nye kurs; ELE 3707 Sosiale medier. Kurset, som er et resultat av et nært samarbeid mellom BI og kommunikasjonssbyrået Sermo Consulting som har sosiale medier og dialog som spesialitet, ble fulltegnet i rekordfart, og har flere på venteliste. Dette bekrefter at også her hjemme er etterspørselen etter kunnskap om hvordan sosiale medier endrer premissene for tradisjonell markedsføring og interaksjon stor.

Det som inspirerer er at jeg ser at kurset mitt i stor grad er bygget over samme lest som kurs på verdens mest prestisjetunge eliteskoler. På INSEAD jobber studentene med utvikling av strategier i sosiale medier for store merkevarer som Coca Cola, NOKIA og BMW, og på blant annet det amerikanske Kogod School of Business benyttes kun online-verktøy, som personlige blogger og diskusjonsfora i forbindelse med innleveringer og prosjekter. Det er også på de fleste skoler knyttet krav til at studentene må kommentere og gi innspill på medstudenters blogger og delta med innlegg på en felles klasseblogg.

Video: Også på the Stanford University satses det stort på egne kurs i sosiale medier. Her introduserer Dean Garth Saloner fra the Stanford Graduate School of Business en paneldiskusjon om hvordan sosial teknologi endrer måten innhold skapes på, den endrer distribusjonsformene og den endrer måten innhold konsumeres på.

Studentene som skal ta kurset i sosiale medier her på BI i høst skal også jobbe med konkrete oppgaver for tre reelle oppdragsgivere. Oppdragsgiverene får vi tildels gjennom Sermo Consulting. Daglig leder Marius Eriksen opplever dette som et spennende prosjekt for alle parter; for studentene, BI og Sermo – samt de av deres oppdragsgivere som er med. - Det er den perfekte møteplassen for anvendt teori og praksis. Alle parter vokser på et slikt samarbeid, sier han.

Blant oppdragsgiverne i år finner vi DnB NOR med informasjonsdirektør Thomas Midteide i spissen. Studentenes forslag til finanskonsernet skal fortløpende publiseres på studentenes egen blogg og kommenteres av lærer og medstudenter. Endelig innlevering i kurset er et plandokument som skal leveres til oppdragsgiverens ledergruppe og styre som ett av flere dokumentgrunnlag for vedtak av strategi og budsjetter for virksomheten satsning i sosiale medier. I tillegg skal studentene levere inn en faglige begrunnelse som viser evnen til å strukturere, formulere og presisere problemstillinger som skal løses. Her vises også evnen til å anvende teori til å strukturere problemstillinger, identifisere relevant informasjonsbehov, identifisere relevante løsninger, samt evaluering av alternative løsninger. Evne til å innhente, systematisere og anvende informasjon blir også vektlagt.

Siste men ikke minst. Når det gjelder undervisningsmetodikk skal jeg i dette og andre kurs i høst teste ut såkalt deltagerbasert undervisning. I sommer har jeg nemlig vært på kurs i participate-centered learning på Harvard Business School i Boston. En opplevelse helt utenom det vanlige! I korte trekk dreier det seg om å legge opp til at studentene i større grad enn før bidrar til å drive læringen fremover, gjennom casebasert- og studentinkluderende undervisningsmetodikk. Jeg gleder meg!

Blogg - ditt personlige varemerke

2010-06-27T12:40:00.000-07:00

Denne helgen har jeg vært i Kristiansand og holdt foredrag om "Blogg - ditt personlige varemerke" på Bloggcamp 2010. Det var en veldig hyggelig opplevelse. For de av dere som lurer på hva jeg snakket om, kan dere lese foredraget mitt her:

Ole Irgens er blitt kjent som mannen som hater bønder. Det er kanskje mange som hater bønder, eller i alle fall ikke liker bønder. Og for de fleste er dette ikke et problem. For Ole Irgens er det imidlertid et problem. Han er nemlig informasjonssjef i DnBNOR, og da passer det seg ikke å ha en slik merkelapp.

Tidligere i sommer kunne vi i en kommentar i en av landets ledende aviser lese at informasjonssjefen i DnB NOR, Ole Irgens, har slettet bloggen sin. Dette fordi han brukte tittelen "jævla bønder" i et blogginnlegg hvor han mente at bøndene hadde fått altfor mye av staten i årets jordbruksoppgjør. Dette falt ikke i god jord hos folket i landbruket. Også andre reagerte og mente en slik uttalelse og dertil holdning var høyst uakseptabel og svekker DnB NORs troverdighet. Dette til tross for at informasjonsdirektøren i selskapet, Thomas Midteide, i etterkant har rykket ut med en kraftig beklagelse og en forsikring om at «DnB NOR er glad i bønder».

Journalist, skribent og sosiale medierentusiast Elin Ørjasæter hevdet i kommentaren at saken er trist for alle som ønsker en levende samfunnsdebatt. Hun trekker frem at informasjonssjefen fremsto som privatperson i bloggen. Ikke noe sted kunne han identifiseres som DnB-ansatt, ei heller kunne han identifiseres ved mailadresse eller bilde. Ørjasæter mener bloggen var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben som informasjonssjef i finanskonsernet. Når slike blogger må slettes fordi innholdet kan få økonomiske konsekvenser for arbeidsgiver, mener kommentatoren at samfunnsdebatten på nett er overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Ørjasæter har et poeng og belyser også en relevant problemstilling. Gjennom blogger har alle - privatpersoner som ansatte - en unik mulighet til å utrykke seg i det offentlige rom og til å publisere sine meninger. Dette kan fremme ulike former for deltakerdemokrati og for diskusjon. Og det er bra. Likevel mener jeg hun trekker gale konklusjoner. Denne saken handler i utgangspunktet ikke om hvorvidt næringslivsledere og andre kan få ytre seg med personlige meninger på nettet, men om hvordan måten man kommuniserer på i nettsamfunn får innvirkning på hvordan omgivelsene oppfatter den som uttaler seg. Det handler om aktsomhet og etterrettelighet – og prinsippene mener jeg blir de samme, enten du blogger som leder, privatperson , er såkalt rosablogger eller annet. Men som leder er man forpliktet til å være betydelig mer varsom med hva som legges ut av ytringer på nettet enn andre. I så måte mener jeg lojalitetsplikten er strengere for ledere og at ytringsfriheten derfor er mer begrenset. Dette fordi det er en særskilt aktsomhetsplikt knyttet til lederrollen.

Dette handler om at næringslivsledere må bygge et personlig omdømme eller en personlig merkevare som er sterk og positiv. En anerkjent næringslivsleder er en sterk merkevare, og den sterke merkevaren gjør at vedkommende blir attraktiv, og derfor verdifull. Gjennom hvordan man opptrer og kommuniserer bygger næringslivslederen sin personlige merkevare. Personlig merkevarebygging gjelder selvsagt ikke bare næringslivsledere, men oss alle som er opptatt av å være attraktiv i arbeidsmarkedet. Har du en personlig sterk merkevare får du de beste jobbene med de utfordringer og de belønninger du ønsker deg. Men skal du bygge en merkevare må du huske at alle dine prestasjoner og alle de signaler du kommuniserer, former nettopp din personlige merkevare. Derfor må du ha en klar oppfatning av hvordan du ønsker å fremstå og hva som skal være din identitet - som merkevare.

Saken om bøndene er et godt eksempel på det vanskelige skillet mellom "meg som privatperson på nettet" og rollen man har i et profesjonelt liv. Den er også et godt eksempel på hvor omdømmesvekkende sammensausingen av fag, roller og privatliv kan være. Vi har forskning som bekrefter at det å leke med initiativ i sosiale medier som står i strid med merkevarens identitet kan være svært risikofylt (Sørdal 2009) . Det å være tro mot sin egen identitet blir dermed ett av de viktigste elementene i vellykket personlig merkevarebygging. Dette er elementær kunnskap om merkevareledelse som ofte er glemt når man kommer til sosiale medier.

Funnene i forskningen mener jeg kan relateres til det faktum at du aldri er 100 prosent privatperson når du uttaler deg i sosiale medier. Du vil alltid være en representant for ditt profesjonelle ”jeg” og virksomheten du representerer, og en halvsleivete tittel om bønder i et blogginnlegg, kan fort oppfattes som noe annet enn det var ment fra avsender. I så måte kan din private online-identitet gi en feilaktig framstilling av den virkelige personen bak profilen - og dermed svekke din profesjonelle identitet og også virksomheten du representerer.

En fersk masteroppgave om ”Ditt personlige varemerke”, skrevet av to studenter ved Stockholms Universitetet, viser at varemerkebegrepet har blitt bredere og ikke lengre kun omfatter selskaper, men også individer. Studien konkluderer med at fordi det personlige varemerket blir stadig mer viktig, er det også viktig å overvåke og holde seg oppdatert på hvilket bilde man formidler av seg selv på internett. Særlig er det faktorene som transparens, åpenhet og ikke minst den makten som ligger hastigheten på spredning av informasjonen i sosiale medier, som sammen gjør at betydningen av ens personlige varemerke blir stadig viktigere.

Masteroppgaven er basert på intervjuer med en rekke personer – kjente og mindre kjente. Samtlige er enig om at vi alle besitter et personlig varemerke, men enkelte forvalter det bedre enn andre. Blant respondentene finner vi den populære svenske bloggeren Katrin Zytomierska, som ligger på bloggtoppen i Sverige. Hun er en av mange bloggere som gjennom sine blogginnlegg utøver makt og innflytelse på leserne og som at disse oppfattes som trendsettere og forbilder. ”Voe” - som mange av oss føler vi kjenner - og sørlandsgutten Marcus er også gode eksempler på personer – disse i utgangpunktet ukjente - som i rekordfart bygger opp sitt personlige varemerke via blogger.

Den svenske stjernebloggeren Katrin hevder imidlertid at troverdighet, karisma og personlighet er avgjørende for ditt personlige varemerke. Dette uansett hva du gjør eller hvem du er (Zytomierska (2009). Selv mener hun at troverdigheten dog kan svekkes ved å spille en annen rolle på bloggen enn den du faktisk er. Det er hvem du er som gjør inntrykk. Mangler troverdigheten kan tilstedeværelse med blogg på nettet være risikofylt.

Bilde: - I dag finns det många bloggare som säger att de spiller en roll, men jag tror det är bara bullshit, jag tror du ska vara jävligt skickligt för at spela en annan roll (Katrin Zytomierska (2009)

For hvordan du gjennom en blogg eller i andre sosiale nettsamfunn markedsfører og formidler dine verdier, egenskaper og personlighet, danner grunnlag for hvordan du oppleves blant dem som følger deg. Christine Rosen, forsker og redaktør av magasinet The New Atlantis, understreker viktigheten av å tenke nøye igjennom også hvilke profilbilder vi legger ut i de sosiale mediene. I følge Rosen kan portrettbildene sammenlignes med den typen selvportretter rike og mektige mennesker har fått malt av seg selv i århundrer. Det underliggende motivet for slike malerier og selvportretter beskriver Rosen som “et bevis på rikdom og streben etter udødelighet.”

Personlig merkevarebygging i sosiale medier mener jeg handler om å profesjonalisere sin fremferd på nettet, slik at det ikke blir tilfeldigheter og utenksomhet som spiller den viktigste rollen i hvordan du skaper din merkevare. Fokuset skal ikke bare være på hvordan du ønsker å fremstå, men også på hvordan du ikke ønsker å fremstå. Slik det ble for direktøren i DnB NOR som gjennom dårlig vurderingsevne skadet Dnb NORs omdømme til tross for at ingen uttalte seg på vegne av finanskonsernet i bloggen.

Å bygge et sterkt varemerke handler om å iscenesette deg selv i forhold til omverdenen. På nettet som ellers. Og folk som har hørt eller lest om deg har et sett med forventninger, positive eller negative, ut fra hva de vet om deg fra tidligere. Tradisjonell merkevareteori påpeker viktigheten av førsteinntrykket, og studier viser at 80 prosent av inntrykket folk har av deg blir dannet i løpet av de første sekundene i det første møtet. Dette inntrykket bringes fort videre til folk som ikke kjenner deg, men som du kanskje møter senere. Og selv om det kan synes som om Internett så langt er et lovløst univers, og at vi her deler informasjon som vi kanskje ikke hadde delt dersom vi hadde møttes ansikt til ansikt, er det ingen grunn til å tro at andre spilleregler gjelder her.

På samme måte som en maler lager et selvportrett, oppretter vi våre online profiler på en måte som avdekker et glimt av vår virkelige identitet og samtidig den personen vi ønsker at andre skal se. Forskjellen på et maleri og en profil er at våre digitale selvportretter er interaktive og oppdateres hele tiden (Rosen 2007). Og på blogger, som i andre nettsamfunn, beskriver vi oss selv på nettopp mange forskjellige måter; vi presenterer oss selv som vi virkelig er, som en fullstendig fantasibasert inkarnasjon av en guddommelighet, eller kanskje et sted mellom de to. Noen liker også å legge til videoer, mens andre foretrekker å uttrykke sine standpunkter gjennom skriftlig kommunikasjon. Noen legger til musikk eller bilder for å skildre et aspekt av sitt liv eller sin personlighet, mens andre foretrekker direkte kommunikasjon gjennom chatting. Noen liker også å “ligge på lur” eller være anonyme, mens andre legger åpent ut store deler av seg selv og sitt liv på ulike websider. Noen liker kontrollen de har over hva andre ser, mens andre foretrekker å bruke webkameraer som viser ansiktsuttrykk og ikke-verbal kommunikasjon.

Alt dette sier noen om en persons psykologiske disposisjoner. Mennesker er introverte og ekstroverte, sjenerte eller påtrengende, selvsikre eller usikre, egosentriske eller sjenerøse, mistenksomme eller naive. Noen mennesker kompenserer for et lavt selvbilde ved å agere overlegent ovenfor andre, mens noen takler dårlig selvtillit ved å trekke seg unna (Suler, John 2002).

Det finnes med andre ord en rekke menneskelige faktorer som kommer til uttrykk på nettet og som kan få betydning for ditt personlige varemerke. Og denne informasjonen kan ved hjelp av enkle tastetrykk spres som ild i tørt gress ut på nettet. Som det gjorde med Norges Taxi da Blogg-campgrunder Thomas Moen i januar i år skrev et blogginnlegg knyttet til en svært uheldig og ikke minst klossete uttalelse fra sjefen for Norges Taxi i avisen Dagens Næringsliv. Blogginnlegget. som satte et kritisk søkelys på hvordan Norges Taxi snakker nedlatende til kundene sine, ble raskt plukket opp av andre, spredt i rekordfart, og i løpet av 33 minutter avslørte søkemotorene at der og da var det hele 23.000 mennesker som hatet Norges Taxi.

Så hvordan skaper man et personlig varemerke gjennom en egen blogg på nettet. Det første man må gjøre er å kjenne seg selv, sine drømmer, visjoner og spesielle egenskaper. Det handler ikke bare om et personlig image, som skapes av bildene du legger ut eller brusen du forteller alle dem som følger deg at du drikker. Det er summen av alt du sier om hvem du er og hva du gjør på bloggen din som skaper nettopp din personlige merkevare.

Ditt personlige varemerke er alt det din arbeidsgiver, kundene dine eller venner og bekjente tenker om deg. Måten du skriver på, hvordan du lytter og ikke minst hvordan responderer du på kommentarer og innlegg, ja kort og godt hvordan du oppleves. Dette er det viktigste målet for merkevare-bygging, også på det personlige plan. Hvis de som følger bloggen din tenker på unik kunnskap når de lester det du skriver, har du lyktes med merkevarebyggingen. Hvis målet er at du ønsker å fremstå som kunnskapsrik.

Thomas Gad, en internasjonal kapasitet på merkevarer og merkevareprosesser, hevder i sin forskning at din personlige merkevare i stor grad skapes gjennom relasjoner og at mye av arbeidet med å skape kjennskap nå dreier fra massekommunikasjon til individkommunikasjon. Spesielt trekker han frem nettopp de mange bloggerne som har dukket opp de siste årene, som gjennom kreativ bruk av ny teknologi for 1-til- 1-kommunikasjon, har gode muligheter for å bygge et bilde av seg selv i den offentlige bevisstheten. Forutsetningen er dog at du selv er bevisst på hvilke verdier du representerer og hva du ønsker å kommunisere som ditt personlige varemerke. Gad knytter dette til viktigheten av å være bevisst hvilken posisjon du ønsker ta med tilstedeværelsen på nettet, med andre ord hvilke signaler du vil sende ut gjennom det du skriver og dermed også hva du assosieres med. (Schultz & Hatch 2006, i Schroeder & Salzer-Mörling) . Aller helst bør du satse på noe nytt og annerledes, som ingen andre har tenkt på, altså noe som gjør deg unik.

I så måte blir valg av strategi viktig. Uten en klar strategi for hvordan en blogg skal brukes, hvem man ønsker å nå og hva som skal være målet med tilstedeværelsen, vil fallhøyden være stor. Min påstand er at da blir det bare som å stå med en ropert og skrike om noe man ønsker å få ut i stedet for å vite hva folk ønsker fra oss. Selv brukte jeg mye tid på dette da jeg opprettet min egen blogg for seks måneder siden. Hva skulle jeg skrive og mene noe om? Etter flere uker i tenkeboksen bestemte jeg meg - og bloggen laget jeg da med tanke på alle studentene jeg har på BI. Utgangspunktet var at den skulle fungere som et faglig supplement – slik at studentene mine lærer mest mulig om relevante temaer innen strategisk kommunikasjon og merkevarebygging – også de semestrene jeg selv ikke har dem. Nå seks måneder senere er jeg hellig overbevist om at bloggen fungerer i henhold til målet. Det bekreftes av alle personene som følger meg der. Selv poster jeg mange av blogginnleggene mine via Twitter. Jeg videresender dem også til journalister, bedrifter og personer jeg omtaler i bloggen. Hyggelig er det da å registrere at leserskaren er økende – også utover målgruppen. Sånn sett er bloggen for meg også et viktig verktøy for egen merkevarebyggings skyld.

I min verden handler merkevarebygging i sosiale medier om evnen til å vise sitt sanne jeg. Å bygge tillitt, relasjoner og verdifulle nettverk gjennom en blogg mener jeg også bør samsvare med verdier, kultur og overordnet visjon og strategi. Steinar J Olsen, er i dag kanskje det beste eksempelet vi har på nettopp dette. I mange folks øyne ”er” nettopp Steinar Olsen - Stormberg. Dette inntrykket har satt seg gjennom Stormbergs evne til å leve ut selskapets verdier – ærlig, modig, bærekraftig og inkluderende, fullt og helt ut. På blogg, på Twitter så vel som i andre kanaler.

Et annet godt eksempel synes jeg er NetCom. Når NetCom ønsket å bygge en relasjon til sine iPhonekunder laget de en iPHone-blogg og fikk egne ansatte med preferanser til å fylle den med innhold. Dette gir Netcom muligheten til å være en aktiv deltager i kunnskapsdeling rundt Iphone, og komme i nærkontakt med mange av sine viktigste kunder og amdassadører.

For å avslutte. Det er viktig å overvåke og holde seg oppdatert på hvilket bilde vi formidler av oss selv på nettet. Det avgjørende blir også å ta makten over egen verdispredning. På sikt vil den oppfatning omgivelsene har av deg være sentral og kanskje også helt avgjørende i forhold til hvilke jobber du får og hvilken retning karrieren går. For noen måneder siden fikk jeg en telefon fra en journalist i E-24. Hun lurte på hva jeg synes om påstanden om at fremtidens CV er en blogg. Jeg tror byggingen av deg som en profesjonell merkevare på internett kan gi deg bedre jobbmuligheter. Konkurransen om jobbene blir hardere, og arbeidsmarkedet flyttet seg fra det lokale planet til et internasjonalt forum. Å profilere seg på nettet blir derfor en viktig markedsføring av deg selv. Det som er viktig er at når noen «googler» deg så kan de se hva du står for og at det er i tråd med det varemerket du ønsker å formidle. Om du er student, småbarnsmor eller bedriftsleder så er det viktig at du stiller deg de rette spørsmålene; det handler om en bevisst strategi og tenke igjennom hva målet skal være.

Husk også på at en blogg bare er en kanal. Og kanalen må fylles med innhold. Bloggere som ikke har noe å si – som ikke har noe på hjertet, kommer til kort på bloggen som ellers. Med det mener jeg at det man sier må være gjennomtenkt, målrettet og profesjonelt. Og igjen - sammensausingen av fag, roller og privatliv tror jeg er omdømmesvekkende. Det er noe alle som blogger bør tenke over. De bloggerne som virkelig forstår hvordan en blogg kan brukes vil kunne dra fordeler av mediekanalen, mens de som enten kaster seg ut i det uten mål og mening, eller de som sitter på gjerdet for å se hva som skjer, kan risikere å få seg noen overraskelser og gå glipp av gode muligheter. Du kan sikkert bli kjent – men anerkjent blir du ikke uten en bevisst strategi og en gjennomtenkt kommunikasjon.

Du er aldri helt privat i sosiale medier

2010-06-13T11:51:00.000-07:00

Her forleden kunne vi i en kommentar i E-24 lese at informasjonssjefen i DnB NOR, Ole Irgens, har slettet bloggen sin. Dette fordi han brukte tittelen "jævla bønder" i et blogginnlegg hvor han mente at bøndene hadde fått altfor mye av staten i årets jordbruksoppgjør. Dette falt ikke i god jord hos folket i landbruket. Også andre har reagert, og mener en slik uttalelse er høyst uakseptabel og svekker DnB NORs troverdighet. Dette til tross for at informasjonsdirektøren i selskapet, Thomas Midteide, i etterkant har rykket ut med en kraftig beklagelser og en forsikring om at «DnB NOR er glad i bønder».

DnB NORs informasjonssjef Ole Irgens fikk refs etter å ha postet et såkalt privat blogginnlegg
under tittelen «Jævla bønder».

Skribent Elin Ørjasæter hevder i sin kommentar at saken er trist for alle som ønsker en levende samfunnsdebatt. Hun trekker frem at informasjonssjefen fremsto som privatperson i bloggen. Ikke noe sted kunne han identifiseres som DnB-ansatt, ei heller kunne han identifiseres ved mail eller bilde. Ørjasæter mener bloggen var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben som informasjonssjef i finanskonsernet. Når slike blogger må slettes fordi innholdet kan få økonomiske konsekvenser for arbeidsgiver, mener kommentatoren at samfunnsdebatten på nett er overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Ørjasæter belyser en relevant problemstilling. Gjennom blogger har alle - privatpersoner som ansatte - en unik mulighet til å utrykke seg i det offentlige rom og til å publisere sine meninger. Dette kan fremme ulike former for deltakerdemokrati og for deliberasjon. Og det er bra. Likevel mener jeg hun trekker gale konklusjoner. Denne saken handler i utgangspunktet ikke om hvorvidt næringslivsledere og andre kan få ytre seg med personlige meninger på nettet, men om hvordan man kommuniserer i nettsamfunn. Nok en gang handler det om aktsomhet og etterettelighet. Og som advokat og partner i advokatfirmaet Bull & Co, Margrethe Husebø hevdet i en kommentar i Aftenposten nylig; som leder er man forpliktet til å være mer varsom med hva som leggers ut av ytringer på nettet. I så måte er lojalitetsplikten strengere for ledere og ytringsfriheten mer begrenset fordi det er et særskilt aktsomhetsplikt knyttet til lederrollen.

Magnus Finset Sørdal konkluderer i sin masteroppgave, Discovering Social Media –an Exploratory Study, at det å leke med initiativ i sosiale medier som står i strid med merkevarens identitet kan være svært risikofylt. Funnene mener jeg også kan relateres til det faktum at du aldri er 100 prosent privatperson når du uttaler deg i sosiale medier. Du vil alltid være en representant for virksomheten du representerer i større eller mindre grad, og en halvsleivete tittel om bønder i et blogginnlegg, kan fort oppfattes som noe annet enn det var ment fra avsender. I så måte kan din private online-identitet gi en feilaktig framstilling av den virkelige personen bak profilen - og dermed svekke din din profesjonelle identitet og også virksomheten du representerer.

Saken om bøndene er nok en gang et godt eksempel på det vanskelige skillet mellom "meg som privatperson på nettet" og rollen man har i et profesjonelt liv. Min egen enkle tommefingerregel er tilsvarende den kollega og førsteamanuensis ved BI, Espen Andersen, har; at jeg ikke skriver ting i bloggen min som jeg ikke tør se på førstesiden i dagens avis. En slik enkel regel kan kanskje også være nyttig for andre.

Når privatliv blir salgsvare

2010-06-01T01:46:00.000-07:00

De siste dagene har vi i Aftenposten kunne lese at vi som forbrukere blir fratatt grunnleggende rettigheter når vi blir medlem av Facebook. Mye av bekymringen rettes mot at innhentingen og bruken av personopplysninger er i strid med personopplysningsloven. Ifølge New York Times må brukere som vil sikre seg best mulig mot at personlige opplysninger blir spredt på nett, klikke seg gjennom 50 knapper og ta stilling til 170 alternativer.

For halvparten av Norges befolkning er nettsamfunnet Facebook i dag blitt universalnøkkelen til mennesker du kjenner eller vil bli kjent med, privat eller forretningsmessig. For andre er tilstedeværelse på verdens raskest voksende nettsamfunn blitt en del av selve livet, en venn det er vanskelig å leve uten. Undersøkelser viser som kjent at brukerne av Facebook så langt har vært mest opptatt av å holde kontakt med gamle og nye venner. Nå handler dialogen derimot i økende grad også om produkter og tjenester. Flere og flere bruker Facebook til å få tips og råd om hvilke produkter de bør kjøpe, hvordan produktene kan brukes, og hvordan man skal forholde seg til leverandører som er vanskelige. Dette bekreftes i en studie av elektronisk vareprat gjennomført av kolllega og BI-professor Tor W. Andreassen og Sandra Streukens ved University of Hasselt i Belgia knyttet til produkter og tjenester. Resultatet av forskningsstudien er nå presentert i en forskningsartikkel i det internasjonale, vitenskapelige tidsskriftet Managing Service Quality.

Nettopp fordi nettsamfunnet er så stort og folk i økende grad bruker kanalen til å utveksle produkt- og leverandørinformasjon, blir Facebook en viktig markedsarena for bedriftene som ønsker å selge sine produkter. Derfor vil stadig flere virksomheter satse ressurser og kreativitet for å påvirke forbrukerne nettopp her. Facebook er dermed ikke lengre bare en møteplass for gamle og nye venner. Kanalen er blitt veldig mye mer. Mange brukere opplever å ha gått fra et privat rom, til at tilstedeværelsen i nettsamfunn er blitt universelt og kommersielt. Brukerne blir innholdsprodusenter og frigir stadig flere opplysninger om seg selv. Ønsket om å være populær får også folk til å dele mer av privatlivet sitt - fordi alle andre gjør det.

Noen synes det er greit. Andre blir kritiske når konsekvensen av åpenhet om personopplysninger blir skreddersydde reklamebudskap rettet mot en. Dette fordi ny teknologi gjør det mulig å koble Facebook opp mot andre webtjenester, og brukerne i nettsamfunn tettere til hverandre. Dermed blir det også enklere å tilby den enkelte bruker skreddersydd informasjon. Det blir som skribent og journalist Jan Omdahl sier i sin kommentar: "Slik vil Facebook bli webbens sentrum" i Dagbladet i april i år at et enkelt trykk på «liker-knappen”, sørger for at dine preferanser settes i system og følger deg videre på nettet, ofte uten at du som bruker kjenner til det. Slik hevder han at Facebook kan sies å ha blitt informasjonsnavet som sørger for at en nettavis tilbyr deg en skreddersydd forside med stoff tilpasset dine interesser, at en musikktjeneste kjenner smaken din eller at et forlag vet hva slags bøker du foretrekker. Samtidig får alle dine Facebookvenner se hva du liker, og hvor du fant det. Dette innebærer at personopplysninger i stadig større grad kan sies å ha blitt en handelsvare. Det er også konklusjonen i Petter Bae Brandtzæg og Marika Lüders forskningsprosjekt; Priv 2.0: Rapport om sosiale medier og personvern avsluttet i november 2009.

Utfordringene er i så måte betydelige med tanke på hvordan den enkeltes person og forbrukervern ivaretas. Min påstand er dog at økende grad av skreddersydd reklame og prissegmentering basert på automatiske kartlegginger av atferd, preferanser, og innhold er noe vi som forbrukere vil være tjent med. Dette fordi ny teknologi gjør det mulig å sile informasjon, og unngå å bli bombardert med budskap og reklame vi ikke er interessert i. Selvsagt underforutsetning av at man har kontroll selv. Trendanaytiker Ole Petter Nyhaug i selskapet Mer Vett henviser i artikkelen Kontekstuell marketing - the next big thing til studier, gjennomført av Synnovate om folks nye medievaner, at mens kun to av ti nordmenn mellom 15-49 syns det er greit å få uspesifiserte reklametilbud inn på mobilen sin, syntes hele 6 av 10 at dette er helt greit dersom de selv har kontroll over mengde, og budskapet er tilpasset situasjonen de befinner seg i.

Facebookgrûnder Mark Zuckerberg har uttalt at ”privacy is history”. Dette preger også brukervilkårene til Facebook som er i kontinuerlig endring. For noen dager siden bekrefter selskapet imidlertid at de vil lansere en "drastisk forenkling" av personverninnstillingene knyttet til kritikken som er kommet den siste tiden.
Forenkling eller ikke. Spørsmålet blir uansett hvem som eier informasjonen du deler, og hvem kan utnytte den kommersielt? Selv tror jeg personvernet i stor grad vil reguleres av brukermakten i de sosiale mediene. Det handler om forbrukerens muligheter for informasjonssøk, produktevalueringer og sammenligninger i forkant av kjøpsbeslutningen. Åpenheten i de sosiale mediene gir også brukerne mer makt til å styre samtalene, og på den måten påvirke omdømmet til ett produkt eller en virksomhet - og som dermd kan påvirke kjøpsbeslutningen.

Nøkkelen til suksess for kommersilelle aktører handler om å få tilgang og tillatelse av brukerne til å anvende personlig informasjon. Det handler om å nå ut til de rette målgruppene, og få tillatelse til å ta kontakt med sine budskap. Dette krever tillit. Mange vil gi en slik tillatelse til sin favorittbutikk eller favorittrestaurant. Men de fleste vil foretrekke å gi sin tillatelse og tillit, til noen de tror kan forvalte den på en slik måte at man får tilgang til et bredt utvalg av relevante tilbydere. I så måte blir brukeren selv en vaktbikkje for fremtidens tjenester og deres personvern.

Er det ufint å tvitre eller blogge i krasse ordelag fra møter, seminarer og konferanser?

2010-05-23T21:55:00.000-07:00

Det var spørsmålet jeg her for en tid tilbake fikk inn på mailen min fra ett av medlemmene i gruppen for sosiale medier på Linkedin. Spørsmålet var forankret i en frustrasjon knyttet til at i en digital verden uten nedskrevne lover og regler tvitres det om kjedelige foredragsholdere og håpløse argumeneter etter en norm om hva som der og da "passer seg". De ivrigste tvitrer ikke bare som en oppsummerende konklusjon, men kommer også gjerne med kommentarer underveis. Spørsmålsstilleren hevder at kommentarene derfor kan være lite gjennomtenkte og “urettferdige” i den forstand at taleren kan komme med en oppbygging av argumenter som tilhøreren ennå ikke har hørt. Spørsmålene det stilles er om ytringene skal sammenlignes med private kommentarer til venner og kolleger, eller om de skal betraktes som offentlige ytringer ?

Jeg synes spørsmålene er interessante og relevante. Det samme gjelder alle kommentarene som er kommet i etterkant, som bør leses! Selv har jeg egne erfaringer, så langt heldigvis mest positive. Og visst er det tilfredstillende, å lese hyggelige twittermeldinger om det du formidler fra talerstolen mens du selv holder foredrag. Men en dag kan det smelle. Den dagen det du sier eller gjør ikke faller i god jord eller at det er andre grunner til at noen er kritiske til ditt budskap, vil det motsatte skje, at du får ditt pass påskrevet - i full offentlighet. Som det i verste forstand ble for antroplogen Danah Boyd den dagen hun opplevde alle foredragsholderes mareritt. Er dog enig i at den som holder innlegg på seminarer og møter, bør anse det som sies som offentlig, og dermed anse twitring og blogging fra deltakerne som forventet i dagens medievirkelighet.

Internett kan kanskje virke som et lovløst univers. Kanskje nettopp derfor deler vi informasjon her som vi ikke hadde delt dersom vi hadde møttes ansikt til ansikt. Uansett, i sosiale medier må være bevisste på at måten vi kommuniserer på kan få konsekvenser for andre. Dette er nye fenomener som gjør at vi må tenke på hvordan de sosiale mediene brukes og hvor raskt budskap kan spre seg. Her spiller viktigheten av tonen i kommunikasjonen og måten man ordlegger seg på en viktig rolle. Det er lett å raskt publisere en tanke man lynkjapt fikk i hodet. Men komplisert blir det når den tanken ikke var så smart og gjennomtenkt som den først kunne virke som.

Her handler det om det som omtales som folkeskikk 2.0 og nettetikette. Mellommenneskelig interaksjon i sosiale medier er ikke forskjellig fra dialogen som foregår over et restaurantbord, på en pub, i klasserommet eller hvor som helst annet sted der du opptrer sammen med andre mennesker. I så måte bør man ha som hovedregel at alt du publiserer på nettet er noe du også kunne ha uttalt deg om til en folkemengde med en blanding av gode venner, familie, journalister og fremmede. Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg tror at meldinger på nettsamfunn lett kan bli misforstått og oppfordrer derfor folk til å være forsiktige. Folk slenger fra seg halvfleipete meldinger på Facebook og når det står der kan det kanskje virke mer alvorlig enn det var ment fra avsender, hevder han.

Illustrasjon: Folkeskikk 2.0; Vær saklig og etterettelig, da tar folk deg alvorlig.

Kåre Garnes har på bloggen Kuttisme.no skrevet en interessant og tankevekkende artikkel som tar utgangspunkt i Dale Carnegies 75 år gamle råd om hvordan forretningsfolk skal lykkes bedre i relasjon med kunder og samarbeidspartner. Jeg er enig. De gamle rådene kan overføres til hvordan virksomheter bør oppføre seg i sosiale medier. Jeg er også enig med med Ole Emil Johnsen i Colt som i kommentarene sier at artikkelen setter fokus på linken mellom mellommenneskelig interaksjon og sosiale medier. Han hevder at slike mekanismer ikke slutter å fungere på nett, og er selvfølgelig sterke medvirkende faktorer til nettets utvikling. Det er jeg helt enig i. Carnegies råd om hvordan du får folk til å like deg kan du lese her.

Facebook virker dårlig inn på skolearbeid og resultater

2010-05-09T06:55:00.000-07:00

Her forleden kom jeg igjen over en interessant twittermelding fra Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg. Han gjorde meg oppmerksom på ferske studier som mener å se at Facebook-bruk virker dårlig inn på både skolearbeid og skoleresultater. Undersøkelsen Facebook and academic performance viser at Facebook-brukere både har lavere gjennomsnittskarakterer og bruker også mindre tid på studier. Også tidligere undersøkelser, utført på en rekke studenter i USA, bekrefter sammenhengen mellom lavere karakterer og bruk av Facebook.

Resultatene er kanskje ikke overraskende. Oppsiktsvekkende synes jeg imidlertid det er at aktive brukere av Facebook oppgir at de bruker kun 1,5 timer på studier pr uke, mens studenter som ikke er på Facebook studerer i snitt 11-15 timer pr. uke. Facebookentusiastene bruker mest tid på kos og ikke-studierelaterte ting, noe som kan forklare sammenhengen mellom tidsbruk på Facebook og karakterer. Master-studenter scorer dog høyere på karakterer enn studenter på bachelornivå. Undersøkelsen avdekker også et annet interessant og kanskje mer oppsiktsvekkende funn - nemlig sammmenheng mellom bruk av Facebook og tid bruk til arbeid ved siden av studiene. Ikke-brukere av Facebook bruker mer tid til lønnet arbeid enn de som er på Facebook.

Sentralt i studien omtales også de såkalte Multitaskerne. Sitter du typisk med musikk på øret mens du oppdaterer Facebook-profilen og ser på tv? Da er du antakelig dårlig til å oppfatte flere ting på en gang. Både Facebook and performance-studien og andre ferske studier viser at de som ofte forsøker å dele oppmerksomheten mellom flere informasjonskilder, er dårligere til å oppfatte flere ting samtidig enn andre. Konklusjonen blir merkelig nok at de som øver mye på å følge med på mange fronter, blir dårligere enn andre til nettopp dette. Ikke bare viser forskningen at dette var motsatt av hva man kanskje skulle tro, resultatet var også motsatt av hva deltakerne i studien trodde om seg selv på forhånd.

Studmag-undersøkelsen 2010 viser at hele åtte av ti norske studenter er på Facebook daglig. For mange er dette ikke bare en dagligdags rutine. Facebook er blitt en del av selve livet som student, og vanskelig å leve uten. Den amerikanske studien "24 Hours Unplugged" fra Maryland University viser at angst, ensomhet, depresjon og ekstrem rastløshet er noen av følelsene amerikanske studenter opplever etter å
ha avstått fra å bruke sosiale medier i ett døgn. Studentene uttrykte også frustrasjon over å ikke ha muligheten til å holde seg oppdatert på venner og bekjentes gjøremål.

Petter Bae Brandtzæg hevder at Facebook er den første arenaen innenfor teknologien der jentene tar føringen. Det er en stor gruppe som bruker nettsamfunnet til smalltalk og sosialisering, og de er i stor grad jenter. Gutter går oftest fort inn, sjekker oppdateringer, eventuelt diskuterer et eller annet og går ut igjen.

Men det er ikke bare blant studenter vi finner entusiastiske Facebookfans. Mens de unge for lengst er ferdig med å eksperimentere med sosiale medier, ser vi at de godt voksne fortsatt på et prøve- og feilestadium. En undersøkelse gjort av SINTEF viser at det ikke ungdom, men voksne over 40 som tabber seg mest ut på internett.

Jeffrey Cole fra Center for the Digital Future besøkte Nordiske Mediedager i Bergen denne uken. Masterstudent ved NTNU Ida Aalen har skrevet et interessant blogginnlegg - Dr. Coles diagnose - basert på hans foredrag på den årlige fagkonferansen innenfor mediesektoren som i år satt ny deltagerrekord med 1500 påmeldte. I gårsdagens utgave av Aftenposten kunne vi også lese at Coles spådom er at ungdommen etterhvert vil rømme fra Facebook. Facebook vil nok overleve, men på sikt vil vi finne flest 50-60 åringer på nettsamfunnet. Ungdommen vil i stedet spre seg på mindre samfunn, som de vil bruke til utveksling av informasjon seg imellom, tror han.